kultur
Bli kjent med moteprisessen Charlotte Casiraghi
– Mote er en uttrykksform, som litteratur.
Charlotte Casiraghi (36) forteller at hun har brukt hele livet på å stille seg selv spørsmål. Allerede som liten jente surret de store, eksistensielle spørsmålene rundt i hodet hennes. «Som bare det faktumet at vi er her på jorda,» minnes hun, «og min nysgjerrighet og det voldsomme vitebegjæret var hele tiden på jakt etter svar.» Men det var ikke før flere år senere at hun fant den perfekte måten å finne svar på spørsmålene sine. «Det er vanskelig å stadfeste nøyaktig når, men jeg oppdaget kraften i litteraturen og poesien. Jeg forstod hvordan visse ordassosiasjoner kan vekke følelser og emosjoner.
Bøkene tar deg med til nye steder og opplevelser, som i den franske essayisten Charles Baudelaires diktsamling Ondskapens blomster. Den gjorde noe med meg; det rørte meg å kunne dykke ned i andre verdener og drømme meg bort,» sier hun, og lister opp Arthur Rimbaud, Paul Verlaine og Victor Hugo blant noen av de litterære storhetene som hun begynte å lese som ungdom, og som fortsatt preger livet hennes.
Charlotte Casiraghi, som er født i Monaco i 1986, er med sin universitetsutdanning i filosofi en sjelden blomst i Grimaldi-klanen. Caroline av Monacos eldste datter er blitt en viktig ambassadør for Chanel. I tillegg fungerer hun som kurator og moderator for motehusets eksklusive kulturmøter. Det sjette av hennes rendez-vous littéraires ble holdt i hagen på Hôtel Ritz i Paris, og er en videreføring av de møtene Coco Chanel selv arrangerte i hjemmet sitt i Rue Cambon. På den litterære samlingen på Ritz var også den fransk-rumenske skuespilleren Anamaria Vartolomei, litteraturhistorikeren Fanny Arama og forfatteren og akademikeren Chantal Thomas. Sistnevnte leste noen utdrag fra sitt siste og svært kritikerroste verk Journal de Nage, noe som deretter ga opphav til en debatt og spørsmål rundt frigjøring av kvinnekroppen – et essensielt tema i arbeidene til den anerkjente forfatteren.
Charlotte framstår som en avslappa og rolig vertinne. Med sin dype stemme snakker hun om lidenskapen som vekkes gjennom alle de fengslene beretningene som deles på disse møtene. Som den bokelskeren hun er, sier hun at «jeg kan ikke velge ut bare én av alle de forfatterne som har preget meg og livet mitt. Hvis jeg hadde gjort det, ville jeg fått en følelse av å ha svikta de andre – og det er så mange av dem», sier hun og smiler bredt – før hun begynner å snakke om kvinnefrigjøringen, som ennå ikke er i mål, en kamp på tvers av skjønnhet, det å være mor og alder. «Vi kvinner har et krav på å kunne få gjennomføre den metamorfosen i mindre rigide og langt snillere omgivelser. Vi må bort fra fordommene og konvensjonene. Vi trenger fortsatt flere referansepunkter, også fra menn, for å kunne assimilere disse endringene med litt mer sødme; at det blir mindre bittert eller voldelig,» sier hun ettertenksomt. Og selv om hun skulle ønske feminismen var mer utbredt, antar hun at «dette er en kamp som noen ganger krever en viss fasthet og besluttsomhet for å være i stand til å forsvare likestilling mellom kjønnene», og hun påpeker behovet for å skape rom for å gi plass til flere kvinnestemmer. «Vi har en stor jobb foran oss.»
«Mange av disse debattene er utvannet,» sier hun. Men det finnes unntak: «Et kvinneportrett skildret av en kvinner er veldig annerledes enn en manns skildring. De er vidt forskjellige. Og jeg vil si at kvinnelitteraturen har en sterkere undergravingskraft.» Heldigvis har mange forfattere tatt opp pennen for å «dele ideer for forståelse, konvensjoner eller fordommer i forhold til oss kvinner generelt – og ikke minst kroppen vår». Derfor er det ikke overraskende at en av forfatterne hun stadig vender tilbake til er Virginia Wolf og hennes refleksjoner rundt intimitet: «Hun var svært opptatt av behovet for å kunne ha «et eget rom», et personlig rom for å skape – helt borte fra kvinnestigmatiseringen som har pågått i århundrer. Det er fint å ha det godt materielt, men det er også viktig å trives mentalt; å ha et sted der ingen kan trenge seg på – der du bare kan slappe av uten å forholde deg til andre. Dette er faktisk også veldig viktig.
Nå spør du deg kanskje om hvordan det er mulig, for en person som er født og har vokst opp i offentligheten, å finne dette stedet. «Egentlig tror jeg vi alle er opptatt av å beskytte oss selv,» sier hun. «Mange familier bærer vekten av en historie og alt det den fører med seg. Og dette er noe som vi på et tidspunkt bare må legge bak oss – samtidig som vi er stolte av arven og fortiden vår,» sier Charlotte.
Bildenes kraft og deres påvirkning på sosiale medier er en annen aktuell debatt. «Dette er interessante plattformer, der hver og en av oss kan gi uttrykk for vår egen stil og smak. Men å i tillegg ha sitt eget rom, sin egen private sfære, er også helt nødvendig. Der kan du eksperimentere, kjenne på følelsene dine og finne ut hvordan du egentlig har det.» Hun peker også på ulempene ved å leve under en kontinuerlig strøm av påvirkning fra sosiale medier. «Alle skal følge flokken – enten det dreier seg om estetikk eller det kulturelle.» Hun mener det er mye mer interessant å dyrke sine forskjeller, sin egenart og være seg selv. «Vi må finne fram og dyrke det som gjør oss unike – med følsomhet og uten forhåndsdefinerte arketyper.»
Men hva er egentlig et eget rom? «Ja, si det … Det er vanskelig å forklare,» sukker hun. Etter en pause og noen flere filosofiske og konseptuelle definisjoner, refererer hun til det «som et sted som gir deg muligheten til å se ting på en ny måte – enten for å kunne uttrykke deg selv eller å se annerledes på omgivelsene». Hun kaller det for en form for «delt tenkning»: «For meg virker dette atskillig mer interessant. Jeg tror bestemt at vi føler oss friere når vi deler tankene våre med andre, og for meg handler dette om litteratur og filosofi, som alltid genererer en verdifull samtale.» Hun mener det samme gjelder for forfattere: «Når du leser en bok du liker, får du et inntrykk av at den som har skrevet boka egentlig snakker til deg. Dette er noe som alltid har satt i gang mange følelser hos meg. Og noen ganger tenker jeg at noen som døde for hundrevis av år siden kan fortelle deg noe gjennom tiden på en veldig intim og svært dyp måte. Med en bok føler man seg aldri alene.»
Refleksjonene hennes er sammenfallende med Mademoiselle Chanels. Hun skal ha sagt at «moten er som en bok som aldri blir ferdigskrevet». Men Charlotte, iført en bouclé-jakke fra motehuset, legger til: Mote er en uttrykksform, som litteratur. Faktisk er det noe som er ganske så enkelt, men som gir deg muligheten til å finne opp deg selv på nytt – til å transformere eller projisere deg selv til noe annet. Det vil si at du gjennom å bruke klær kan skape en karakter, utforske nye og annerledes aspekter ved personligheten din og manifestere din egenart – akkurat som en roman. Jeg tenker at for kvinner er det også en måte å formidle budskapet sitt på og å være unike.»
Men hvis det er noe som karakteriserer Chanel gjennom tidene og i historien, så er det, ifølge Charlotte, «den elegante silhuetten og det nøkterne snittet, som noen ganger også kan være radikalt, men som alltid har noe delikat og flytende ved seg. Det gir deg muligheten til å være modig – uten at det går på bekostning av sjarmen. Det er der motehusets styrke ligger,» avslutter hun. Og hvis det skulle være nødvendig å finne et ledemotiv som forutser Charlotte Casiraghis styrke i de kommende årene, passer kanskje en annen av levereglene til den nysgjerrige, vågale og elegante Coco Chanel: «Du kan være vakker når du er tretti, sjarmerende når du er førti og uimotståelig resten av livet.»
Charlotte Casiraghi:
Født 3. august 1986 i Monaco, vokste opp i den franske landsbyen Saint-Rémy-de-Provence. Datter av Caroline av Monaco og datterdatter av Grace Kelly. Har to brødre, Andrea og Pierre. Mistet faren Stefano i en båtulykke da hun var 4 år gammel. Hun er nr 11 i arve-rekken til tronen i -Monaco. Har en bachelor i filosofi fra Sorbonne og er grunnla tenketanken Les Rencontres Philosophiques de Monaco med sin tidligere professor. Hun har også vært konkurranserytter, jobbet for flere magasiner og aviser, og utgitt sitt eget magasin, Ever Manifesto. I tillegg til å være Chanel-ambassadør, har hun tidligere også vært ansiktet til Gucci og Saint Laurent.
