Eksklusivt for ELLE: M2M om suksessen, “bruddet” og det etterlengtede comebacket

Søndag 22. September 2024, klokken 09.25 dukket det opp en film i sosiale medier som fylte sitt scrollende publikum med gjensynsglede og nostalgi.

Well hey, so much I need to say, been lonely since the day, the day you went away.
So sad but true, for me there's only you
Been crying since the day, the day you went away

I remember - date and time, September 22nd Sunday twenty-five after nine

Og med disse ordene ble et nytt kapittel skrevet i historien om M2M.

Eksklusivt til ELLE forteller Marit Larsen og Marion Ravn om suksessen, “bruddet”, den lange pausen, og det avgjørende møtet som resulterte i et helende comeback.

En lykkelig slutt ... Og en ny begynnelse

Denne våren legger M2M ut på sin første turné som band. Ganske utrolig med tanke på at de slapp sin første plate for 25 år siden, det vil si om man ikke regner med den aller første plata med kjente barnesanger som ble Spellemanns-nominert i 1996. 

Og på vegne av en hel generasjon som har spilt luftgitar og mimet lengselsfullt om stor kjærlighet med hårbørster i hånden, er det trygt å si at dette er på høy tid. Det er på høy tid at dette musikkeventyret får en lykkelig slutt.

For hva får man dersom man tar to unge talentfulle låtskrivere med store drømmer og ambisjoner og sender dem jorda rundt for å gjøre intervjuer, framfor å spille musikk? Om man lar media styre narrativet, og dårlige rådgivere med økonomiske interesser styre dialogen i bandet? Du får fortsatt to av landets dyktigste musikere, og du får en lykkelig slutt. Til slutt.

Media har fått styre narrativet om Marit Larsen og Marion Ravn lenge nok, så da ELLE møtte dem begge i det som nå omtales som klubbhuset, men som i det daglige fungerer som Marion Ravns kjøkken i Oslo, var det helt naturlig å la dem bestemme hvor historien om dem skulle starte denne gangen. Og den starter med et punktert dekk.

– En ekte lengsel

Til tross for at de begge har bodd i Oslo majoriteten av tiden mellom 2002 og 2025, med unntak av noen år i New York og LA, har Marit Larsen og Marion Ravn hatt til gode å møte på hverandre nevneverdig ofte siden 2002. Og en slags versjon av hva som skjedde den gangen har vi alle lest om i store usjarmerende overskrifter. Poenget er at deres separate liv har utspilt seg i over 20 år uten at de to har hatt særlig kontakt eller dialog, fram til en dag i april i fjor da alt først gikk galt, for så å bli helt rett igjen.

Marion Ravn (MR): – Før april i fjor hadde vi møttes én gang, kanskje, og det var i 2014 på en bransjefest. Men det var et veldig kort møte.

Mens de tar fatt på denne historien reflekterer de over tilfeldighetene som først ledet til at de ikke møttes på lang tid. De snakker om hvordan to av Marions tidligere hjem har ligget i nærheten av to av Marits stamsteder i Oslo, og på hvilke tidspunkt de bodde i USA, men i hver sin by. 

MR: – Historien begynner på mange måter med at jeg punkterte dekket på bilen min, noe som førte til at den ble stående parkert på Vulkan (journ.anm. sted i Oslo sentrum). Og så var det mye fram og tilbake med når denne bilen skulle hentes til reparasjon, så mens jeg ventet på avklaring dro jeg hjem i mellomtiden. Og jeg var i mammaperm.Etter en stund får hun beskjed om at bilen omsider skal hentes mens hun er på trilletur, og hun beveger seg i retning Vulkan. 

MR: – Det var ganske tidlig på morgenen, og vanligvis var jeg ikke ute på trilletur på den tiden av døgnet, men denne dagen var litt annerledes grunnet alt dette med bilen. På veien hjem ligger det en liten kaffesjappe, og jeg drikker ikke kaffe, men jeg fikk lyst på en kanelbolle. Og hva skal man si … Dette er et veldig tilfeldig sted, og det er aldri noen folk der.

Marit Larsen (ML): – Jeg tror den kaffesjappa er som den plattformen i Harry Potter, som de kaller 9 ¾ – jeg tror egentlig ikke at den finnes på ordentlig. Jeg vil faktisk ikke gå tilbake og sjekke.

Marit skyter inn en kommentar mens Marion forteller. 

MR: – Og mens jeg står der og venter på denne kanelbolla, så kommer Marit gående inn.

ML: – Og det var bare oss to der.

Istedenfor å stille det åpenbare spørsmålet «Og hva følte dere da?», går jeg for det praktiske:
Men hvorfor var du der, Marit?

ML: – Jeg var der fordi jeg var på vei til et studio, som jeg var litt sent ute til fordi jeg alltid er sent ute, så jeg skulle bare kjapt innom for å kjøpe en kompensasjonskaffe til den jeg skulle møte, og så står Marion der, med en baby! Vi var bare en meter fra hverandre, og det var ingen andre der, bare oss. Jeg får fortsatt frysninger av å tenke på det. Det ble så tydelig med én gang – nok en milepæl i hennes liv som jeg hadde gått glipp av.

MR: – Og så sa du noe … Hva var det du sa? «Jeg tror ikke på tilfeldigheter», eller noe sånt? Eller har jeg dikta det opp?

Begge ler.

MR: – Men så spurte du om vi skulle ta en kaffe en dag.

ML: – Jeg hørte meg selv si det, nesten litt utenfor meg selv, og jeg er så utrolig glad for det nå. For etter så mange år uten et ordentlig møte føles det nesten som om det ikke kunne ha skjedd på noen annen måte. Vi har jo fått henvendelser utenfra fra tid til annen, men så har det føltes som en helt absurd ting å i det hele tatt leke med tanken. Det har vært en ordentlig berøringsangst, uten tvil, et lukket kapittel, som om dette (journ.anm. M2M) var noe som hadde skjedd på en annen planet.

MR: – Det var et Sliding Doors-øyeblikk at vi møttes akkurat den dagen. For om den redningsbilen ikke hadde vært så forsinka, eller hvis jeg aldri hadde punktert, så hadde jeg aldri vært ute på det tidspunktet – og jeg drikker ikke kaffe engang.

ML: – Ja, det var virkelig et vindu på noen få minutter. Jeg løp videre med den gnagende følelsen av at «jeg kan ikke gå herfra nå!», sendte Marion en melding etter ti meter og spurte «er dette fortsatt nummeret ditt?» – og hun svarte med én eneste gang. Det minnet definitivt om forelskelse, den følelsen der. Hastverk i brystet. Så inviterte Marion meg hjem til seg et par dager senere, her på kjøkkenet, og så satt vi her sammen i fire, nesten fem, timer. Og det som er så fint og rart, er jo hvor utrolig fort vi fant veien inn til hverandre igjen, selv etter over tjue år med avstand. Det er åpenbart at vi vokste opp sammen, at vi har så enormt mye delt historie. Og når vi først fikk sjansen igjen, så var det som om alt bare falt på plass på null tid.

MR: – Ja, det ble så tydelig med én gang hvorfor vi var så gode venner, den kjemien, alt kom tilbake med én gang.

ML: – Nå som Marion er tilbake i livet mitt, har jeg skjønt at jeg har hatt en ekte lengsel etter å få tilbake livsvitnet mitt fra den perioden. Erfaringene våre fra den tiden tilhørte jo bare oss, og vi delte på alt. Alt som var nytt, alt som var spennende, alt som var så øredøvende stort og ukjent. Og Marion er det eneste mennesket i verden som var der samtidig, som vet hvordan det var. Det har vært så ufattelig fint å møtes i disse minnene igjen, å hjelpe hverandre med å huske alt det viktige, å sette ting litt mer i system. Og nå har vi reparert hver for oss i 20 år, men endelig kan vi dele disse opplevelsene igjen. Snakke om dem, gråte og le av dem. Og nå skal vi feire de fine.

M2M gir sitt første store intervju sammen på 23 år

I et nært og eksklusivt intervju med ELLE Norge bryter Norges kjære popduo M2M – Marit Larsen og Marion Ravn – tausheten, og deler hele historien bak gjenforeningen som mange har ventet på i over 20 år. Bandet pryder også magasinets forside.

Tidlig på 2000-tallet var M2M elsket verden over, og hits som The Day You Went Away, Don't Say You Love Me, Mirror Mirror og Everything har vært toneangivende for en hel generasjon, inklusive Taylor Swift som har oppgitt duoen som en av sine inspirasjonskilder. Deres brå brudd etterlot en hel generasjon med spørsmål. Nå er de tilbake – ikke bare med ny musikk, men med et sterkere bånd, bearbeidede sår og et felles ønske: Å avslutte M2M-historien på riktig måte – sammen.

Comebacket handler ikke om nostalgi eller raske penger, men om noe dypere: Et gjenopprettet vennskap, gjenfunnet nesten som ved en tilfeldighet en stille morgen i Oslo – og en ro som kommer med tid, modenhet og forståelse.

Les hele intervjuet i månedens utgave av ELLE, i salg fra 25. april.

Foto: Ole Martin Halvorsen

Tekst: Caroline Kildebo 

Styling: Petra Middelhon & André Rønning

Art Direction: Vibeke Ruud

Hår: Andrés Valle Kløvstad / Style Management / Hair by Sam McKnight / Gevir

Makeup: Linn Linnea Helgeland / Style Management / Gevir