– Dersom kvinner var mindre opptatt av å bli likt, hadde vi kanskje turt å være tøffere

Denne høsten har Pia Tjelta vært aktuell som Nora i Ibsen-skuespillet "Et dukkehjem". Pia pryder også forsiden av ELLE Norge denne måneden – i tillegg til at vi hadde den ære å ha henne som konferansier under årets ELLE-galla. Her kan du lese et utdrag fra vårt store portrettinterjvu med den norske skuespillerinnen, gjort av ELLEs Caroline Kildebo, en kald oktoberdag på Theatercafeen i Oslo.

Pia Tjelta – Et portrett i tre akter (et lite utdrag...)

Rett før vi gikk inn på Theatercaféen fortalte Pia at hun kom rett fra kiropraktoren sin, som hun beskriver som en slags guru – en voksen mann på 70 år. Det er bare han som forstår kroppen hennes. Jeg begynner å lure om han også bedriver en form for eksorsisme, og hvorvidt vondtene Pia opplever kan skyldes ulike karakterer som fortsatt sitter igjen i kroppen. 

Har det noen gang gått for langt?

– Ja, jeg gikk nok over min egen grense da jeg var i London for å spille Fruen fra Havet i 2019. Det var en kombinasjon av mange ting. Det å gjøre en slik rolle, og i tillegg på et annet språk, var en utfordring jeg ikke kunne forutse. Jeg så heller ingen begrensinger i det faktum at jeg også hadde alle tre barna boende hos meg i denne perioden, uten barnehage til de to minste. Jeg ville strekke til på alle områder, både som mor og skuespiller. Jeg hadde et så intenst ønske om å få til denne kombinasjonen at det til slutt gikk utover min egen helse. Jeg klarte å fullføre alle forestillingene, men det endte med at jeg ble innlagt på sykehus i London, med påfølgende sykemelding. 

I ettertid møtte jeg psykiater Erik Salvador, som lærte meg noe jeg skulle ønske at jeg hadde lært allerede på Teaterhøgskolen, nemlig at hjernen ikke skiller på et simulert angstanfall eller stress, og ekte vare. Det vil si at jeg kveld etter kveld utsatte kroppen min for de samme stresshormonene på scenen, som om det var på ekte. Jeg har alltid vært flink til å skru av etter forestilling, gå hjem og være bare meg, men denne erfaringen lærte meg at visse deler av denne jobben kan sette seg i kroppen på måter jeg ikke var bevisst på. Men det lærte meg viktigheten av å ta vare på meg selv.

«Det kan være vanskelig å høre sin egen stemme»

Jeg har inntrykk av at du er en som jobber hardt. Og det er jo mye snakk om dette å skulle «jobbe hardt» – men hva innebærer det for deg?

– Jeg definerer det som en kombinasjon av dedikasjon, arbeidsmoral og respekt for andre, og for rommet man jobber i. Det å dedikere seg til et prosjekt med alt det innebærer fra menneskene til ideen, og gjennomføringen. Og jeg gjør veldig få ting halvveis. Jeg krever mye av meg selv, men også av menneskene rundt meg. Jeg har respekt for alle som går den ekstra mila, som ikke gir seg ved «bra nok». Man kan alltid gå enda litt lenger, grave litt dypere – hvor er taket? Det gir en mestringsfølelse, men også en ro, å vite at jeg gjorde alt jeg kunne. 

Men hvor kommer kraften fra, da, for det krever sitt å holde på sånn?

– I bunn og grunn så handler det kanskje om en dårlig selvfølelse, eller en dårlig selvtillit. Har jeg egentlig rett til å være her? Er jeg god nok? Det kommer nok derfra, men dette har også blitt en motor. Og jeg vet ikke alltid om det er like sunt, fordi jeg kan også jobbe meg litt i stykker noen ganger. Men det er opplevelsen av å ikke være så sikker som ligger til bunns. Og det har jeg omsatt til dedikasjon. Jeg lar meg oppsluke av det jeg gjør.

Har du hatt en rolle som forandret alt?

– Ja, mye endret seg etter Lille Eyolf (journ.anm. forestillingen Lille Eyolf av Ibsen ble satt opp på Nationaltheatret i 2014 med Kåre Conradi og Pia Tjelta i hovedrollene som Rita og Alfred Almers), og da kom det en del tilbakemeldinger som «Å? Jeg visste ikke at du hadde det i deg». Et stikk forkledd som et kompliment. Det avslører også at vedkommende har undervurdert deg, noe som fort kan være ulempen ved å bo i et så lite land som Norge – folk kan lettere definere deg som en «sånn» eller «sånn» type. Det var mange tilbakemeldinger som i praksis var «Jeg visste ikke at du kunne spille ordentlig teater».

Var det noe i deg som fikk lyst til å si at «Synd, men det har jeg alltid visst selv»?

– Jeg tenkte at det handlet mer om dem enn om meg, og deres fordommer, ikke minst. Jeg tenkte at dersom de hadde sett ordentlig etter, eller gitt meg sjansen til å jobbe med et ordentlig materiale ... Det er vanskelig for en skuespiller å utvikle seg uten ordentlig materiale mellom hendene. Så mye endret seg da, eller det vil si ... Jeg endret meg ikke, jeg var jo den samme, men det ytre blikket på meg endret seg. Dersom du ikke er trygg nok i deg selv til å stole på egne evner, så er det lett å havne på glattisen. Og den typen selvbevissthet er en skuespillers verste fiende. Selvbevissthet er det første du må slippe for å klare å være fri i jobben som skuespiller.

Hva gjør du selv for å bli fri fra selvbevisstheten?

– Det er nesten meditativt for meg. Det handler om å være mer opptatt av andre enn seg selv. Skuespilleri handler jo aller mest om å reagere.Egentlig en fin ting å ta med seg i livet generelt. I narsissistens gullalder ... Og det er jo mye av det vi gjør i selve livet også, å reagere på andre.

Den usympatiske kvinnens kamp for et større handlingsrom

Og apropos. Dersom vi skal se på rollen som Rita Almers i Lille Eyolf som et vendepunkt ... Siden den gang har det jo vært mange «kvinner på randen» i ditt liv. Elin i Made in Oslo, Ingrid i Lykkeland, Alice i Dødsdansen, Maria i Blindsone, Elida i Fruen fra havet ... Lista er etter hvert lang. 

– Alle de karakterene er så komplekse, og tar motstridende, tidvis dårlige, valg – som jo vi mennesker gjør. Og det er en sånn ting som kan provosere meg enormt; at kvinnelige karakterer både på scene, TV og film har et sånt krav til seg om å framstå sympatiske. Det blir ofte nevnt også, jeg husker det spesielt med Made in Oslo, at jeg så det som en personlig kamp å la Elin (journ.anm. seriens hovedrolle, spilt av Tjelta) være en karakter som var krevende å like for publikum. For min del ligger mye av rollens kvalitet i nettopp det at karakteren ikke er så lett å like. Som om det er en kvalitet som kvinnelig karakter, at du skal framstå sympatisk. Jeg opplever det også at man som kvinnelig skuespiller ofte får etterlyst mer varme, og at det er mye fokus på at karakteren skal være likandes. Et krav som sjelden stilles til menn, og det kan jeg virkelig fyre meg opp over.  Jeg vil se noe komplekst og ekte, og noen som ikke alltid gjør det rette – for det er slik livet er for de aller fleste. Så det har nærmest blitt en kampsak for meg.

Og disse menneskene vi ser på film og scene – det er jo ikke sånn at vi trenger å leve med dem i vårt virkelige liv. Vi oppsøker ofte underholdning og kunst fordi vi vil føle noe, eller tenke noe vi ikke nødvendigvis ville kommet fram til på egen hånd. Og her blir også menn og kvinner behandlet ulikt, både som skuespillere og som karakterene vi spiller. 

Er dette en kamp du har valgt å ta – den usympatiske kvinnelige karakterens kamp?

Pia ler.  – Ja, kanskje har det blitt sånn. Men fra spøk til alvor så hadde det nok hjulpet at dersom kvinner var mindre opptatt av å bli likt, så hadde vi kanskje turt å være tøffere i forhandlinger. Et eksempel på dette er jo at mine mannlige kolleger tjener fortsatt bedre enn meg. Selv om jeg spiller hovedrollen, eller om jeg så får det kontraktsfestet, så er det som om en produksjon går i knestående dersom en mannlig skuespiller sier at «Jeg skal ha dette for denne jobben, ellers gjør jeg det ikke». Menn er også tøffere i forhandlinger enn vi kvinner er, da vi ofte kan være redde for å miste jobben dersom vi priser oss ut. Men jeg tror ikke noen av mine mannlige kolleger noen gang har vært redd for å prise seg ut. Og dette vet jeg jo fordi vi prater sammen, fordi det heldigvis finnes en åpenhet blant de aller fleste av oss, og de mannlige kollegene mine som ikke vil snakke om det har jeg null respekt for.

 Jon (journ.anm. Øigaarden) er blant annet en kollega jeg kan ringe til, som alltid svarer meg ærlig. Og noen ganger har jeg skjønt i ettertid at jeg kanskje har gått på halv lønn av en mannlig kollega. Og vi er avhengige av at både menn og kvinner tar denne kampen sammen, for dersom våre mannlige kolleger ikke er åpne, så kan vi heller aldri gjøre noe med dette problemet.

Apropos å ta kampen og snakke om det som er ubehagelig. Vi må snakke litt om Nomi.

– Ja, du synes at vi må det? 

Vi må ikke, men jeg er nysgjerrig ... Kanskje mest av alt på hvordan det var å stå i den enorme hetsen som kom i etterkant? Pressemelding som skapte sterke reaksjoner.

– For min del er dette veldig bearbeidet nå, og jeg har lagt det bak meg, men det kosta meg en god del. Jeg kan si det sånn at den store motsetningen i hva som var intensjonen bak Nomi, og hvordan det ble oppfattet utad, det gapet ... Det er helt umulig å fylle. Jeg har ikke sjans. Nå kan jeg nesten takke for den erfaringen, for selv om det å stå i det var knallhardt, så har jeg ikke noe behov for å hensette meg tilbake dit. Og i den grad jeg kan føle en takknemlighet for det, så tvang det meg på et eller annet vis nærmere meg selv, fordi du blir nødt til å finne et trygt sted inne i deg selv, når verden oppleves farlig. For det gjorde den da, og den panikken jeg følte rundt det, hjalp meg til å finne veien tilbake til yoga, meditasjon og det å bare akseptere omstendighetene. 

Er det noe du skulle ønske ble annerledes?

– Hvis man leter godt nok, finner man alltid noe man kunne gjort annerledes, men jeg tror heller ikke det er så konstruktivt, fordi man uansett har lært av det. Men jeg kan fortsatt undre meg over det behovet for å vise et så sterkt raseri, med så harde personkarakteristikker, og samtidig med et behov for å ytre seg i det offentlige rom – og det fra folk jeg anså som venner. Jeg tror at når klima i en sånn «debatt» blir så polarisert, betent og hardt, taper vi muligheten til en god diskusjon, som faktisk kunne hatt en verdi. Jeg kjenner for min egen del at jeg ikke vil være en del av det. Jeg vil ikke leve i noe hardt eller fordømmende. Jeg vil ikke fylle livet mitt med det. Og derfor har jeg også gitt slipp og lagt det bak meg. 

Du finner hele intervjuet med Pia Tjelta i månedens ELLE - bestill det hjem til postkassen din her! 

Tekst: Caroline Kildebo

Foto: Ole Martin Halvorsen / ID STUDIO

Styling: Petra Middelthon. 

Hår & Makeup: Sissel Fylling / STYLEMANAGEMENT.

Les også: Pia Tjelta: – Er det et mål i seg selv å være så forbanna sterk?