Exit: Finansfruenes fortelling

Denne artikkelen ble først publisert i mars 2021, og tar for seg sesong 2 av Exit,

Agnes Kittelsen og Ine Wilmann, som spiller to av hovedrollene i seriesuksessen, Exit, forteller at det vi får se er enda mørkere, styggere og mer destruktivt enn sist – og har et større fokus på finansbransjens frustrerte fruer.

Den første uka i mars får vi på nytt bli med inn i den norske finansbransjens ville verden – eller, den villeste delen av bransjen, blir vel riktigere å si. For det var mang en finansmann som ønsket å forsvare sitt gode navn og rykte etter at den første sesongen av Exit tok landet med storm høsten 2019. Lite er avslørt om den nye sesongen i skrivende stund, men alt tyder på at vi på nytt kommer til å sitte foran skjermen med haka i fanget mens vi bevitner overflod av penger og luksus, skakkjørte ekteskap, dop, sex og et menneskesyn som ikke ligner grisen. Det har blitt hintet til at vi også vil få se enda mer av seriens kvinnelige karakterer, kanskje spesielt Hermine og Celine. Agnes Kittelsen, som spiller Hermine, forteller at andre sesong dykker dypere i temaer vi ikke fikk sett så mye av sist.

– Det jeg liker veldig godt med sesong to, er at man får se litt mer av det med pengene. Hvor kommer de egentlig fra? Hvordan har disse mennene klart å bli SÅ rike? Man kan sjelden være så utrolig rik i Norge og følge alle reglene, det tenker jeg det er litt viktig at folk forstår. At man ikke bare ser et pengesterkt miljø og tenker at det ser fett ut.

Hermine var en av karakterene som hadde de mest livsendrende opplevelsene i første sesong, og i siste episode fikk vi se at hun flyttet inn i sin egen lille leilighet, gravid med ektemannens kamerat sitt barn. Det har vært snakk om at vi vil få se mer av kvinnenes hevn denne gangen, men Agnes ser det ikke sånn.

– Jeg tenker heller at Øystein (Karlsen, red.anm.) har skrevet et bra manus, og at Hermine er én karakter, ikke bare en kvinnelig karakter. Det er ikke skrevet sånn at de skal ta igjen, men mer at man skal følge kvinnenes historie videre. Jeg ser Hermine som et menneske som giftet seg med en mann som viser seg å være en annen enn den hun trodde, og så er det selvfølgelig slik at når dette skjer med kvinner som lever av mannen sin og ikke er økonomisk selvstendige, så vil det være beinhardt å skulle starte et helt nytt liv. Kanskje spesielt hvis man har vent seg til en spesiell type livsførsel og har en omgangskrets som fordrer en viss fasade, som man ikke klarer å vedlikeholde på egen hånd. For min egen del føler jeg at Hermine bare prøver å skape seg et nytt liv for seg selv og ungen sin. Det er mer en personlig reise vi får bli med på videre.

Det er alltid spennende å få spille en rolle som begynner ett sted og ender opp et helt annet.

– Det er alltid spennende å få spille en rolle som begynner ett sted og ender opp et helt annet. Når vi først møter Hermine, tenker hun nok at hun er der hun vil være og har alt hun vil ha, før det livet sakte, men sikkert begynner å slå sprekker og hun innser hva hun egentlig vil, og til slutt kommer seg ut av det og starter på et helt nytt liv. Hun er som en blanding av et offer og en «predator». Det er veldig gøy hvordan den reisen fortsetter i sesong to. Hun begynner jo på et veldig interessant sted.

Det er kjent at flere av historiene i serien er virkelige, selv om det kan være vanskelig å tro på. Og en av de aller drøyeste er uten tvil den om ektemannen til Hermine som hadde sterilisert seg uten å fortelle det. Agnes forteller at dette faktisk er basert på intervjuet manusforfatter Øystein Karlsen gjorde med de fire anonyme finansmennene.

– De sanne historiene er klipt og limt og spredt utover de ulike rollene i serien, så det ikke skal være så lett å kjenne igjen de virkelige menneskene bak. Men Hermines historie er sann. En av mennene som ble intervjua hadde sterilisert seg uten å fortelle det til kona si, som hadde prøvd å få barn i årevis. Det er jo faktisk et overgrep. Om man prøver og ønsker så sterkt å få barn, og den personen som skal stå deg nærmest har gjort noe, i all hemmelighet, som gjør det umulig for deg å oppfylle det ønsket. Det er et enormt svik.

Kalde kvinner

En annen karakter mange nok husker godt, er den ganske beinharde kona til William; Celine. Hun som vendte mannen sin en kald skulder da han var innlagt på sykehus, og ønsket skilsmisse fordi hun ikke ville være kona til «han som skøyt seg». Ine Wilmann, som spiller Celine, mener oppfatningen mange har av Celine som en iskald kvinne, er misforstått.

– Jeg har jo en liten hjertesak for å kjempe for at kvinnelige figurer kan få være usympatiske. Det er som et uuttalt krav om at de skal oppføre seg på en riktig måte, noe jeg opplever at mannlige karakterer ikke møter like mye av. Det er lettere å godta at mannlige karakterer oppfører seg helt jævlig eller virker som psykopater, mens det er vanskelig å tolerere en iskald dame. Jeg synes det er interessant, for det er jo en grunn til at Celine har blitt som hun har blitt.

– Jeg fikk tips om en podkast hvor det snakkes om serien, og der avsluttes hele episoden med at de prater om at «den verste av dem alle, det er Celine. Fy faen, hun er så jævlig». Da er det én del av meg, som skuespiller, som synes det er kjempegøy at jeg har klart å lage det, men så er det også en annen del av meg som tenker «virkelig!?». Du synes hun er verre enn de mennene som kjøper mennesker, er kriminelle, er utro og ikke har kontakt med barna sine? Det at hun er kald og ikke møter mannen sin med den omsorgen man forventer av en kvinne, synes man at er så grusomt at det trumfer alt det de mennene driver med. Det er veldig interessant at man tåler det så dårlig. Jeg sa jo til regissøren at jeg var redd hun ble litt for «vanlig» i sesong to. Hun er en del av dette, og hun må jo også være litt ødelagt av den livsstilen. Tilbake til det at vi vil føle med kvinnene, liksom. Hvis hun – eller de andre kvinnene – plutselig blir som oss, som en helt vanlig dame, da føler jeg at det vi klarte å lage faller litt sammen. Nå vet jeg ikke hvordan det er klippet enda, men jeg husker at jeg sa at «jeg håper ikke hun blir for gjenkjennelig», og da svarte regissøren med et smil, «ta det med ro, Ine, du gjør det veldig vanskelig å like Celine», hehe.

Faktisk var Ine først inne for å prøve for rollen som Hermine, og tenkte i begynnelsen at det var den eneste kvinnelige karakteren som hadde en utvikling i løpet av serien, og ikke bare var «kona til». Det endret seg imidlertid raskt da hun leste gjennom manus og oppdaget Celine.

– Jeg lo godt for meg selv, og tenkte; «jeg lurer på hvem som skal spille hun der, hun er kald og jævlig, ass», så da jeg ble spurt om å spille den rollen, var jeg ikke i tvil. Men så var jeg også skeptisk til hvordan serien kom til å bli. Det er jo på en måte satire, men så spiller den og på at folk synes det er kult og crazy – med nakne damer og mektige menn i dress. Så jeg tenkte først, «orker vi enda en serie med privilegerte hvite menn og digge avkledde damer», og var usikker på om jeg egentlig ville være en del av det. Men jeg synes at Øystein lager veldig kule universer, og jeg likte Celine-rollen veldig godt.

– Nå er jeg så glad for at jeg gjorde det – det har vært supergøy! Og jeg synes faktisk at manuset til sesong to er enda bedre enn det første. Det blir enda mørkere og styggere, og jeg føler at det destruktive og fæle elementet er mer til stede nå. Samtidig som serien har den samme effekten ved at man elsker å hate det man ser, det er jo tiltrekkende selv om man vet at det er jævlig. Pål Sverre (Hagen, som spiller William, mannen til Celine, red.anm.) bor i Sverige, og han opplevde der at folk syntes det var deilig med en så totalt politisk ukorrekt serie. For nordmenn var det kanskje også forfriskende at det endelig kom noe som var fritt for allværsjakker og hverdagslighet.

Der noen har fordommer og er skeptiske til rike nordmenn som har en Hollywood-lignende livsstil, ser andre på dem med beundring og misunnelse. Og selv om det kan diskuteres hvor mange det finnes med akkurat den livsstilen her til lands, er én ting er sikkert: Det finnes mange svært rike mennesker i Norge, faktisk fire ganger så mange rike, og dobbelt så mange superrike per capita her i landet som i USA, ifølge en studie utført av professor i økonomi, Kalle Moene. Det som kanskje skiller oss fra land som USA, er den norske beskjedenheten, og ikke minst janteloven. De fleste her hjemme flasher ikke rikdommen sin på samme måte. Gutta i Exit, derimot, eier ikke luksusskam. Til glede og frustrasjon for oss seere. Agnes, som spiller en av de mest nøkterne karakterene i serien, forteller at hun synes det er merkelig hvordan penger og oppmerksomhet henger så tett sammen.

Jeg har alltid hatt en iboende skepsis til den veldige beundringen vi mennesker har for penger.

– Jeg har alltid hatt en iboende skepsis til den veldige beundringen vi mennesker har for penger. Jeg synes det virker som om mange får oppmerksomhet, spalteplass og stor plass i samfunnet generelt, bare i kraft av at de har tjent penger. Uten at det sier noe som helst mer om det mennesket, annet enn at de er flinke til å tjene penger. Det sier ingenting om hvorvidt du bidrar med noe positivt til samfunnet eller har gode verdier. Penger sier rett og slett veldig lite om et menneske, men vi legger så innmari mye i det. Vi tenker at hvis noen har klart å bli så rike, da må de jo være helt utrolige folk. Jeg mener ikke at det ikke kan skje, men at det ikke nødvendigvis er automatikk i at man da også er veldig bra eller veldig smart eller fantastisk på alle andre områder.

– Jeg tenker heller at jo mer penger du har, desto snillere bør du være. Jo mer må du bidra med, og jo større er ansvaret ditt for samfunnet rundt deg. Men realiteten er jo ikke så ofte sånn. De aller rikeste er gjerne de som på alle mulige måter prøver å unngå å betale skatt. Ikke at det gjelder alle, men en del av dem. Til og med store folkehelter vi nordmenn er så glade i, velger å melde flytting til en annen kommune for å kunne betale mindre i skatt. Jeg tenker det er viktig å sette spørsmålstegn ved disse tingene. Rikdom er ikke svarthvitt, og selvsagt er ikke alle med penger skurker. Men jeg mener at det i seg selv, altså mye penger, ikke er nok til at jeg ser opp til en person, og at det ikke automatisk fortjener oppmerksomhet og anerkjennelse, sier Agnes.

– Det er litt rart hvordan noen er skeptiske til økt innvandring fordi det tar fra felleskassa, men samtidig sitter det søkkrike folk og sniker seg unna fellesskapet fordi de føler at de ikke skylder det norske samfunnet noe. Og som lever et liv hvor ingenting har konsekvenser. Likevel har vi en slags beundring for disse folka, legger Ine til.

Penger og makt

Et av de mest omtalte premissene ved Exit, er at manuset er basert på virkelige historier. Manusforfatter Øystein Karlsen intervjuet fire finansmenn, og flere av de villeste historiene i serien ble fortalt av disse mennene. Hemmelige bordeller og businessmenn som tjener seg søkkrike i kokainrus, kan høres ut som manuset fra filmer som The Wolf of Wall Street, men er altså virkeligheten for enkelte i det norske finansmiljøet. Ine Wilmann ble også fascinert av disse, tidligere hemmeligholdte, sidene av bransjen, og har selv fått høre flere historier i ettertid.

– Jeg har jo hørt så mange historier fordi jeg har spurt og gravd, og det er helt vilt hvor mange drøye fortellinger det er der ute, i de miljøene med for mye penger og for mye rus. Med et kvinnesyn og menneskesyn som ikke ligner noen ting. Også her i Norge er det veldig mange som har veldig mye penger. Jeg har snakka med flere i min omgangskrets som jobber i lignende bransjer som den man ser i Exit, som kjenner igjen det som skjer i serien, og mener at det uten tvil er mange som oppfører seg lignende i virkeligheten. En bekjent som jobber i bransjen, hadde en kollega som hadde jobbet i Amsterdam og skulle flytte hjem, og spurte om hvordan ting fungerte her, hvordan de gjorde det med damer i Norge. For når han jobbet med kundebehandling i Amsterdam – hvor prostitusjon er lovlig – er det en helt åpen og vanlig del av kundebehandlingen. Middager og horer, liksom. Det er en helt skrudd virkelighet.

– En annen fortalte at hun, som ganske ny i miljøet, var invitert til Halloween-fest for barna i det daværende nabolaget deres, og at hun da hadde blitt sittende med barna og au pairene, fordi de voksne var i et annet rom og drakk vin. I noen områder der det er mye penger, er det helt vanlig at barn som ikke har merkeklær blir kalt «cubus-barn» eller «first price-unge». Jeg fikk høre om skoler som har måttet informere om at det er foreldrene som må møte på foreldremøtet – og at det ikke er tillatt å sende au pairen. Det er helt sprøtt å tenke på for oss som ikke er en del av det.

Agnes forteller at hun har sett et anonymisert opptak av intervjuene regissøren gjorde med disse fire mennene, og at det var mildt sagt sjokkerende å være vitne til.

– Først og fremst opplevde jeg det som uhyre provoserende og veldig ubehagelig å se opptakene – selv om de var sladda. Jeg har møtt folk med mye penger, men jeg har aldri vært borti denne typen mennesker. Jeg hørte en som sa at Norge er like korrupt som Uganda, og selv om det var en overdrivelse, så skjer det nok mye økonomisk kriminalitet også her i landet, som man ikke er klar over. Men det er jo nesten umulig å bevise disse tingene fordi så mye av det handler om informasjon. Og den informasjonen deler eliten seg imellom. Man kan ikke bevise at «når dere spilte golf, sa du det og det til han». Men hvordan kunne du tjene 400 millioner kroner over natta på akkurat den aksjeinvesteringen, om du ikke visste at noe skulle skje? Sånn er det i Norge også, men mange av oss er nok ganske naive for disse tingene.

Men da jeg selv kjørte rundt i den Porschen, var det som om en bryter slo seg på i hodet mitt, og jeg ble den som tenkte «hei! Jeg har en bil til tre millioner, så dere andre kan bare backe off».

– Penger og makt gjør noe med mennesker. Jeg hadde egentlig en ganske ubehagelig opplevelse under innspilling. På det tidspunktet hadde ikke Simon, som spiller mannen min, førerkortet, så jeg måtte gjøre mange kjørescener. Og da kjørte vi veldig fine biler, blant annet en splitter ny Porsche. Selv har jeg en eldgammel Golf, og kan tenke «jævla idiot» når det suser noen forbi meg i en fancy, svindyr bil. Det å bruke tre millioner kroner på en bil har jeg bare sett på som helt tullete. Men da jeg selv kjørte rundt i den Porschen, var det som om en bryter slo seg på i hodet mitt, og jeg ble den som tenkte «hei! Jeg har en bil til tre millioner, så dere andre kan bare backe off». Det var helt rart, og faktisk ganske skremmende. Så jeg er ikke i tvil om at penger og den typen luksus gjør noe med deg, sånn er det bare, sier Agnes.

Uekte ekteskap

Mens det var virkelige finansmenn som fortalte sine historier i første sesong, har finansfruene i ettertid tatt kontakt med produksjonen for å fortelle om sine liv. For der man lett kan ha fordommer mot pengesterke menn, er det kanskje enda lettere å se på konene deres med skepsis og forutinntatthet. Disse hjemmeværende fruene som lever av mennene sine, kjøper seg hjelp til husarbeid og barnepass mens de selv shopper, trener og drikker vin med sine like ressurssterke venninner. Den blankpolerte forestillingen slo riktignok noen sprekker etter at siste episode av Exit hadde rullet over skjermen. For er det egentlig så kult å leve med utroskap, et nesten ikkeeksisterende familie- og samliv og en konstant higen etter en nærmest uoppnåelig perfekt fasade? Og ikke minst; hvorfor i all verden godtar disse kvinnene å bli behandlet sånn av mennene sine?

– Det man ser mer av i sesong to er hvordan kvinnene har havnet i en situasjon som kan være ganske låst. Det er lett å le av det, men det er jo faktisk ganske trist. Jeg snakket med en som sa at «de løper jo for livet, de damene på Bygdøy. Bokstavelig talt». De løper mot klokka, frykten for å bli bytta ut. De er så avhengig av det livet de har, og hvis mannen plutselig finner seg en 25-åring, sitter de ofte igjen med ingenting, sier Ine og fortsetter:

– Pål Sverre og jeg har snakka mye om hvordan et ekteskap kan bli så ødelagt og destruktivt som det som vises i serien. At begge parter i slike forhold er ødelagte. Det er egentlig veldig vondt og mørkt. Og grunnen til at man står i det er kanskje fordi man ikke ser så mange alternativer. Man har vent seg til den virkeligheten, og hvem er man om man går ut av det? Jeg tenker at sånn som vi har laget Celine-karakteren, som først og fremst er gift med en rik mann og har gått all in i den rollen – hvem er hun hvis hun mister det? Hva har hun å falle tilbake på? Hennes venner kommer fra hans bekjentskaper. Det er ganske mye tyngre når man faktisk tenker over det. Da er det kanskje ikke så rart at disse kvinnene står i utroskap, kriminalitet og en far som ikke er til stede for barna sine. Det å finne opp seg selv på nytt forstår jeg at kan virke som en verre virkelighet. Jeg har veldig mye sympati for Celine, og tror at hun er veldig ensom. Hvem er vennene hennes, liksom? Jeg la til en replikk i sesong to, hvor Celine snakker med Hermine, og Hermine sier «men vil du ikke heller ringe en av venninnene dine?». Det syntes jeg var så sårt og trist. For hvem er egentlig venninnene hennes? Hvem kan hun ringe når det røyner på? Det gjelder for så vidt i vanlige skilsmisser også – hvem er du når du ikke lenger er den du trodde du var? Og hvem er der for deg når all staffasjen er skrelt vekk?

Agnes synes heller ikke det er vanskelig å forstå at disse kvinnene velger å bli i sine skakkjørte ekteskap.

– Si at du har gifta deg ung, og blitt fortalt av mannen din at han kan sette huset og bilen på seg, ta seg av regninger og de tingene, så du trenger egentlig ikke tjene egne penger. Så får du kanskje et barn eller to eller tre. Og så sitter du der etter å ha hatt ansvar for barn og hus i mange år, og ikke minst har du vent deg til en viss livsstil og omgangskrets, som er helt umulig å opprettholde på egen hånd. Kanskje har du heller ingen utdanning. Det er klart at det er tøft. Du har via hele livet ditt til denne mannen og livet han har skapt for deg, og så skal du plutselig bli bytta ut. Det må jo være helt grusomt. Derfor tenker jeg at det er så viktig at kvinner er selvstendige, selv i forhold hvor de ikke nødvendigvis må være det. Jeg tror jo at dette kan skje mange. Det er nok derfor disse damene er så veldig sinte. De har gitt så mye til noe som plutselig bare blir revet vekk, når du blir erstatta av noen som er femten, tjue år yngre.

Før innspillingen av første sesong gjorde Ine en del research for å lære mer om livene og livsstilen til mennesker i det miljøet som portretteres i serien.

– Jeg leste blant annet en forskningsrapport om kjønnsrollene i finansmiljøet, hvor de snakket om at det er mye som har gått tilbake til 50-tallet, hvor det var et sterkt ideal at mannen var forsørgeren og den som var ute og jobba, mens kvinnens jobb var å ta vare på seg selv og barna. Det er kvinnens jobb å holde den perfekte familien ved like. Det er også viktig for mennene, det å ha en vellykket familie. Man skal vise kontroll og vellykkethet på alle felt. I den rapporten var det mye snakk om søndagspappaer. Veldig mange menn som jobber på et visst nivå eller i en viss type bransje, begynner jo på jobb før familien står opp, og kommer hjem etter at barna har lagt seg. Og da er det søndager som er deres eneste familietid sammen. Jeg tipper det er mange slitne søndagspappaer hvis man har levd ganske hardt i sitt «andre liv» i uka som gikk.

De snakker lite om det som egentlig betyr noe. Fasaden er ekstremt viktig.

– En ting jeg har tenkt mye på, både gjennom research og når jeg har prøvd å sette meg inn i livene til disse menneskene for rollen, er at dette er et liv som framstår som veldig, veldig ensomt. En tilværelse der familien lever veldig parallelle liv, hvor det er få punkter der de er ordentlig kobla sammen. De snakker lite om det som egentlig betyr noe. Fasaden er ekstremt viktig. Nå psykologiserer jeg bare, men jeg begynner jo å lure på hvor disse folka egentlig føler seg ordentlig trygge og ordentlig hjemme? Apropos den flåsete kommentaren om at de løper for livet på Bygdøy – det høres jo helt umenneskelig ut hvis man hele tiden har den utryggheten i seg. Det jeg synes har vært gøy, både med den researchen jeg har gjort og det Øystein har fortalt om samtalene han har hatt med kvinnene, det er at det er mange av disse såkalte finansfruene som har veldig mye humor, råskap og selvironi på hvordan de lever. Det er ikke så fisefint og lukka som man kanskje tror. At noen klarer å se på det med det skråblikket, er veldig fint. At de skjønner hvor absurd det kan se ut fra utsiden. Det er jo mye variasjon innad i miljøet, og det vi speiler i Exit er den mest ekstreme delen av det.

#Metoo og SoMe

Når man først snakker om en bransje der mennene er kongene på haugen, mens kvinnene må holde seg unge og vakre for å beholde sin plass, er det lett å trekke paralleller til andre mannsdominerte bransjer – også skuespillerbransjen. Agnes mener at det har skjedd mye på den fronten de siste årene, spesielt etter MeToo-bevegelsen som startet i 2017.

– Jeg var en gang med i et stykke hvor jeg spilte en prinsesse som var gift med en ung flott prins, og så kom det en stallkar som denne prinsessa ble hodestups forelska i. En mann som var tretti år eldre. Og da måtte jeg spørre hva som egentlig var grunnen til at hun forelska seg i denne mannen, og ville endre hele livet sitt for han. En sånn rolle kunne ikke vært castet motsatt. At det var prinsen som forelska seg i en tretti år eldre gårdskone. Men jeg tror det skjer en endring der. Og jeg har ikke opplevd det så veldig selv enda, heldigvis. Jeg føler faktisk heller at jeg får gjøre mer interessante jobber jo eldre jeg blir, og at det på en måte er en lettelse å være ferdig med å spille disse «ung og forelska»-rollene. Jeg har det mye bedre på jobb nå enn jeg hadde det for femten år siden.

– Noen av de mer voksne kvinnene i Hollywood, som er blant verdens vakreste, mest anerkjente og prisvinnende, tenker allikevel at de ikke kan eldes naturlig, at de må operere seg. Det reagerer jeg på og synes er skikkelig kjipt. Nå blir det mye synsing fra min side, men jeg føler at det har skjedd mye positivt også i min bransje etter MeToo. Også med tanke på betaling for jobber. Hvis et selskap nå blir avslørt i å betale den mannlige hovedrollen bedre enn den kvinnelige, så vil det være utrolig pinlig for dem. Noe av det MeToo har ført med seg er en mye større gjennomsiktighet. Nå kan man spørre rett ut hva andre i samme produksjon får betalt, og få svar på det. Den bevegelsen ble en slags revolusjon på mange områder, og det har skjedd veldig mye i ettertid. Det er blant annet mange flere kvinnelige regissører og produsenter nå. MeToo handlet jo også mye om maktstruktur, og hvordan kvinner ikke fikk muligheten til å klatre like raskt og like høyt som menn.

I en tidsalder der vellykkethet og popularitet måles i likes og følgere, hvor karrieremuligheter kan dukke opp rundt neste sveip og selskaper velger ansatte basert på følgerskare, er det overraskende at to så profilerte skuespillere som Agnes og Ine holder seg unna sosiale medier. Instagram kan jo i aller høyeste grad også føre med seg både status, makt og penger.

– Det finnes helt klart et visst press på å være aktiv i forhold til sosiale medier og generelt være synlig i min bransje. Mange mestrer dette helt ypperlig og trives med det, og får sikkert mye igjen for det også personlig. Jeg gjør ikke det, og jeg har kommet til den innsikten at jeg ikke trenger å utsette meg for situasjoner jeg ikke trives i eller eksponering jeg ikke vil ha. Da blir det ikke bra uansett. Når det kommer til karriere, så hevder jeg hardnakka at det er bra jobb som gir mer jobb. Hva jeg presterer foran kamera eller på scenen, er det som representerer best hva jeg kan eller ikke kan. Med det sagt, så har jeg ikke noe prinsipielt imot det, og jeg har jo en Instagram-konto hvor jeg kan dele ting jeg mener er relevant om ånden kommer over meg.

Ine ser både positive og negative sider ved det å ikke være offentlig i sosiale medier. Hun går kanskje glipp av informasjon og inspirasjon innenfor interesser som kunst og mote – kanskje mister hun en lukrativ #spons eller to også. Men mest av alt ser hun på det å holde seg unna Instagram som en måte å beskytte seg selv på.

– Jeg er ikke helt avlogget, altså, for jeg har jo Facebook som jeg bruker til jobb. Jeg tør ikke å logge meg av der og, for da er jeg redd jeg «blir borte» for kolleger, venner og bransjen. Folk skal huske at man finnes og at man kan ansettes, så en viss markedsføring av meg og arbeidet mitt er jo bra. Det handler nok mest om selvbeskyttelse, tror jeg. Når de greiene der ikke er en del av livet mitt, slipper jeg å tenke at det er viktig. Jeg kan jo kjenne på det i forbindelse med filmlanseringer og lignende, når det er mye presse, at jeg blir opptatt av selvframstillingen min. Jeg blir opptatt av at den «Ine» som da finnes der ute må være kul, smart og pen, og at folk skal like henne. Og jeg føler meg jo viktigere når folk virker interessert i meg. Selv om jeg vet at det går over. Straks er det en ny film og en ny skuespiller. Og det er jo egentlig ikke meg det der mennesket på bildet i bladet; den lille krabben uten skall som vil bli holdt rundt. Det dumme, mislykka og redde lille mennesket. De delene finnes i virkeligheten, og jeg trenger jo å bli holdt rundt i virkeligheten. Å tro på at jeg har en verdi i meg selv, det er vanskelig nok uten å måtte bli målt i antall likes.

Hun forteller at hun innbiller seg at skuespillere slipper lettere unna kravet om selvpromotering enn mennesker i andre deler av underholdningsbransjen, fordi hun som skuespiller kan stole på faget og arbeidet sitt.

– Jeg skal jo være mindre viktig enn karakteren jeg spiller, folk skal leve seg inn i karakteren min. Om jeg skal være en stor merkevare i meg selv, kommer det vel bare i veien, tenker jeg. Tenk om folk blir sittende og tenke på mine private familiebilder eller på såpen jeg promoterer på Instagrammen min? Jeg hører jo om at folk blir kalt inn på casting fordi det er en del av produsentenes vurdering at de vil selge filmen fordi personen har masse følgere. Jeg vet at det også er realiteten i økende grad. Kanskje jeg er reaksjonær og gammeldags, men for meg er det som å spytte på faget mitt, jeg orker ikke å forholde meg til det. Man kan helt sikkert være på Instagram på en avgrensa og sunn måte, og nå ut til flere med vettuge tanker, gode holdninger og promotering av kvalitetsfiksjon. Jeg tror bare at jeg ville kasta bort så mye tid, og blitt mer selvbevisst og mer desillusjonert. Jeg ser på det å være offentlig som en del av jobben jeg gjør, og vil jo gjerne snakke om de produksjonene jeg har vært med på å lage, og vil at folk skal se dem. Men utenom det er jeg relativt privat. Jeg tror de sosiale mediene visker ut skillene mellom privat og offentlig på en måte som virker ekstremt stressende å leve i, at man skal gå rundt og være en reklame for og i seg selv hele døgnet rundt. Og at det blir så tett knytta til identiteten vår. Jeg blir sett, altså er jeg, avslutter Ine.

«Jeg blir sett, altså er jeg.» En passende beskrivelse for mange av karakterene i Exit. Og selv om mye gjorde vondt å se, satt over en million nordmenn klistra til skjermen foran første sesong. Og lite tyder på at det blir annerledes denne våren. Vi får bare håpe at Hermine og Celine klarer å viske ut skillene mellom privat og offentlig – den de egentlig er og den virkeligheten de giftet seg inn i, der penger, makt og status betyr absolutt alt.