kultur
Dette er den nye «girl in red»
– Jeg fortrengte hvem jeg var og behovene mine. På et punkt sa jeg til mamma at «jeg savner ingen lenger», og da forsto hun alvoret.
Jeg så Girl in red avslutte Øya i fjor sommer, og det var intet mindre enn uforglemmelig.
Fra scenen fortalte hun at hun hadde droppet å ta ADHD-medisin de siste dagene før konserten, og nå kom x-antall umedisinerte dager rullende over Tøyenparken som en trykkbølge. Ordet kaotisk er betimelig, men i kombinasjon med en så inderlig tilstedeværelse kan jeg ikke si annet enn at … det virket.
Siden den gang har hun pussa opp en mye omtalt luksusleilighet, debutert som skuespiller, sluppet en VM-låt jeg ikke blir flau av, tatt farvel med den høyt elskede hunden Luna, og eksperimentert med synther. For å nevne noe.
Poenget er: Jeg ble veldig nysgjerrig. På Marie Ulven.
Det blir slutten av mai før vi møtes. Uendelige mailer fram og tilbake. For det skal sies at riggen rundt Girl in red fremstår alt annet enn kaotisk.
Hun runder hjørnet fra Ullevålsveien ned mot Waldemar Thranes gate målbevisst, fremoverlent i overkroppen med en insisterende gange. Hendene i lomma. Hettegenser, solbriller og caps. Håret henger ut fra hetta og blåser bakover som et resultat av et tempo muligens forårsaket av forsinkelse.
Hun unnskylder at hun er et par minutter sen. Jeg har ikke registrert det engang, og svarer med at jeg også ofte er sen, uten å faktisk vite hvorvidt dette er typisk for henne eller ikke.
Vi går inn på restaurant Schrøders. Jeg har lest at dette er hennes favoritt i Oslo, men på lik linje med hvorvidt det er typisk for henne å komme for sent eller ikke, blir dette nok en løs antagelse jeg velger å tolke som fakta.
Det henger et bilde av henne på veggen.
Det er fortsatt fire timer til de egentlig skal åpne, men de har gjort et unntak for oss. Marie Ulven er tross alt «en uttalt stamgjest» – og en verdenskjent artist. Sånne ting kan få åpnet en dør eller to.
«Ikke en film om Girl in red»
Apropos dører som åpnes – og tidenes mest banale overgang – denne høsten debuterer hun som skuespiller i filmen Lave forventninger. Og når denne utgaven lander i bladhylla, har filmen allerede rullet over det store lerretet i to uker.
Jeg har sett filmen et par dager i forkant, og også den virket.
Jeg åpner samtalen med å rose henne for det jeg mener er en uforskammet sterk prestasjon av en debutant. Totalt ukritisk til hvilken tyngde eller myndighet jeg har for å uttale meg om dette. Men jeg er oppriktig imponert.
– Damn! Uforskammet? Det er sick, ass. Jeg var veldig nervøs for mitt spill, og for at folk skulle tro at dette var en film med Girl in red, noe det ikke er.
Hun fortsetter å presisere dette opptil flere ganger gjennom intervjuet – «ikke en film om Girl in red» – til den grad at det blir stadig mer påfallende at dette faktisk er en god PR-strategi for filmen.
Vi får servert to glassflasker med cola og to glass med isbiter og sitronskiver. Marie takker servitøren hun kaller for «sjef», og erklærer serveringen for kontinental å være.
ELLE: – Hva synes du selv om filmen?
– Første gang jeg så den, så jeg den sammen med Tone …
Skuespilleren Tone Mostraum spiller Maries mor i filmen. Også hun har fått et kallenavn; mor. Og Tone bruker samme kallenavn på Marie; mor.
– Første gang jeg så filmen, var det vanskelig å ta inn helheten. Jeg fokuserte kun på meg selv, og tenkte «nå suger jeg». Men da jeg så den på nytt i Cannes, med både mamma og kjæresten min i publikum, klarte jeg å ta historien inn på en annen måte, og da ble jeg veldig berørt. Jeg ble også veldig stolt av Eivind (journ.anm. Landsvik, regissøren). For selv om jeg har hatt tillit til ham og hans kunnskap om film gjennom hele prosessen – noe som er nødvendig i et slikt arbeid – så har jeg måttet stole på ham fremfor min egen indre kritiker når han har sagt at «nå er du bra».
– Det å spille en rolle, kontra det å lage musikk, er ganske annerledes, og det innhenta meg mot slutten av innspillingen. Blant annet det å ta på seg et kostyme, og ikke være «meg selv» ble noe jeg gruet meg til. Som Girl in red har jeg alltid blitt praised for å være meg selv, og autentisitet og alle sånne … buzzord … blir slengt inn i miksen når det har vært skrevet noe om meg. Og karakteren jeg spiller, Maja, er ganske deprimert – og hvordan portretterer man egentlig en deprimert person? Jeg har selv vært på et dårlig sted …
Emosjonelt økosystem
Vi kan like så godt begynne med det som er vanskelig.
Gjennom mai 2025 deler Girl in red en rekke videoer på TikTok i forbindelse med at hun slipper låta Hemingway, som kulminerer i en med teksten «long story short, i got addicted to benzo to ease anxiety on a tour that lasted a whole year, ended up depressed and attempting to unalive myself in a hotel room. I’ve been in treatment all year and now I’m 3 months clean. This song needs to exist».
– Den teksten kom til meg da jeg var ute og gikk tur i fjor vinter …
Hun stopper opp og synger kjapt og uten innlevelse for å illustrere:
– … «God damn baby you drink like Hemingway, but your writings no good and your songs all sound the same» … Det er ikke sånn at noen har sagt akkurat de ordene til meg, men de fungerte som et narrativ for å snakke om det som hadde skjedd. Jeg var i en fase i 2024 der jeg var obsessed med å være artist og kunstner til den grad at jeg mista meg selv og gikk til grunne i higenen etter å bli ansett som en som skriver bra og gjør det bra. Hemingway ble et slags bilde på dette, men istedenfor å skrive bra som ham, så rusa jeg meg som ham.
Rusen hun omtaler omfatter benzodiazepiner, som brukes for å dempe angst.
– Jeg ville gjøre det til noe romantisk. Samtidig som det var viktig for meg at det ikke skulle bli addiction-baiting (journ.anm. Når man bruker avhengighet som et virkemiddel for å trekke oppmerksomhet). Det finnes selvfølgelig andre som har hatt langt mer alvorlige utfordringer med avhengighet enn jeg, men jeg kunne ikke slippe den låta uten kontekst.
– Jeg ville snakke om det, samtidig som det var viktig for meg at dette ikke skulle være noe jeg kapitaliserte på. Men det rare var at jeg tror en del av fansen min hadde skjønt at det var noe. Jeg fant blant annet en Reddit-tråd der noen hadde skrevet at de var bekymra etter å ha sett meg på konsert, med påfølgende kommentarer fra andre som hadde observert det samme. Og jeg var nok fortsatt mer påvirka av det enn jeg forsto da jeg slapp låta, ikke sånn at jeg løy og prøvde å lure meg til piller, men hodet var fortsatt tåkete.
ELLE: – Men anså du det som noe romantisk? Den lidende kunstneren?
– Jeg har aldri trodd på det at en kunstner må være i smerte for å lage bra kunst, men jeg hadde forvrengte tanker om at jeg måtte isolere meg fra andre for å kunne skape, at menneskene rundt meg var distraksjoner. At min verdi lå i det å skape, og dersom jeg ikke skapte, fortjente jeg ikke andre former for kjærlighet. Dersom jeg ikke skapte, var jeg ikke verdt noe.
ELLE: – Og så ble det slutt med dama?
– Ja … Jeg husker jeg kom hjem etter Sør-Amerika-turneen, og da hadde det allerede gått fire måneder siden vi hadde gjort det slutt, men det var først da jeg klarte å stoppe opp og ta innover meg hva som faktisk hadde skjedd, og da gikk jeg helt i krise.
Det tok fem nye måneder å vinne henne tilbake.
– Jeg fortrengte hvem jeg var og behovene mine. På et punkt sa jeg til mamma at «jeg savner ingen lenger», og da forsto hun alvoret.
Girl in Blue
Vi er kommet til august, og denne gangen møtes vi ute i parken på St. Hanshaugen. I løpet av den neste timen hilser hun på intet mindre enn tre forbipasserende hunder. Det har snart gått ett år siden Girl in red avsluttet Øya. Jeg er fortsatt nysgjerrig.
ELLE: – Hva er … Eller … Er det noen forskjell på Girl in red og Marie Ulven?
– Jeg fikk en kommentar på det av Marstein, faktisk. Han sa noe som «du er alltid på, alltid i din persona» … men det er egentlig bare den jeg er, så Girl in red er kanskje en fjerdedel av den jeg er … eller to fjerdedeler, kanskje. Tidligere var jeg nok mer opptatt av å skape en avstand mellom Marie og Girl in red, men det blør inn i hverandre. Så det måtte jeg gi opp.
Hun stopper opp og ser opp i lufta, som om svaret kan henge der oppe et sted.
– Nå føles Girl in red ut som én samla ting, ikke tre separate ord. Men det er litt sånn at hvis jeg ikke møter noen og snakker om Girl in red, eller ikke er ute og reiser i verden, så kan jeg nesten glemme at jeg er artist. Jeg går veldig all in, uansett hva jeg gjør. Så det kan fort bli out of sight, out of mind, på et vis.
– Jeg har også begynt å skrive mer, andre ting enn musikk. Men jeg er nesten redd for å snakke om det, fordi jeg har hatt en tendens til å snakke om ting for mye før det har skjedd, fordi det føles så deilig å snakke om det, for da er man plutselig «en person som gjør sånn», og så har jeg sagt det til veldig mange, men så gjør jeg det ikke likevel, for da har jeg allerede fått den dopamin-greia, så nå prøver jeg å holde det litt hellig og ikke prate så mye om det.
Ikke bare har det gått ett år siden Øya, det har også gått ett år siden hun har spilt en konsert i det hele tatt.
– Tidligere har jeg også vært redd for å gjøre ting som ikke føles produktivt. Livet har vært veldig «hva pluss hva er lik en låt, som er lik streaming, som er lik karriere?». Men nå prøver jeg å gi meg selv plass til å gjøre andre ting enn musikk. Det å spille i denne filmen, som er noe jeg har hatt lyst til å gjøre i lang tid, og som jeg kjenner at jeg kicker på, på samme måte som at jeg kjenner at jeg kicker på det å skrive, men også på musikk. Og jeg har innsett at alle disse tingene spiller meg god, noe som igjen er produktivt.
– Bare det å lage en VM-låt. Det var noe jeg hadde lyst til å gjøre, ingen ba meg om det. Og så ville jeg ha med Jo (journ.anm. Marstein), så da spurte jeg ham.
– Og nå savner jeg det å spille konserter, for det har jeg ikke gjort siden Øya, og det er godt å kjenne på den følelsen. Som med en kjæreste, så er det godt å kjenne på et savn, og det at man ikke bare er sammen fordi det er en vane, men at man faktisk vil.
ELLE: – Er du nostalgisk?
– Jeg har vært det før. Jeg hadde en samtale med Christoffer Cezinando om dette for litt over et år siden eller noe, der jeg sa at jeg syntes Oslo virka så kul i 2006, fordi jeg var så obsessed med Reprise av Joakim Trier. Men han sa at han synes det er kulere nå, og det endret noe i tankegangen min. Fordi nostalgi er en fin ting, som har en slags sensitivitet i seg, som kan være fint å putte i musikk, for eksempel. Men det å være nostalgisk i politikk eller kunst kan virke regressivt, så jeg prøver heller å være futuristisk, enn nostalgisk.
– Men jeg kommer alltid til å spille gamle låter på konsert, fordi jeg liker det som oppstår i publikum gjennom den musikken. Og jeg er stolt av alt jeg har gjort, også det som kanskje ikke er fullt så bra. På det andre albumet mitt (I’m doing it again, baby!) laget jeg musikk som er eksperimentell og glad, kanskje litt rar. Og det var en periode der jeg skammet meg litt over det, men nå ser jeg på det som en viktig del av reisen for å finne tilbake til den jeg er. Talent kan være et irriterende ord, fordi mest av alt handler det om å legge ned veldig, veldig mange timer.
– Nå er jeg tilbake til essensen min. Jeg er aldri ute etter en sound. Da jeg laget det andre albumet mitt, hadde jeg sklidd ut litt, så derfor er det et album som sklir litt ut – men det er også meg. Prosessen min har alltid vært veldig orientert rundt det å sitte alene og prøve å finne ut av ting, og det vil jeg tilbake til nå. Det trenger ikke å låte perfekt, men følelsen og nerven må være der. Jeg tror det er sannheten i det som fenger.
ELLE: – Hva skriver du om nå?
– Jeg skriver om brudd og kjærlighet. Hjerte, smerte. Og jeg eksperimenterer med synther. Og det jeg lurer på, da, som jeg synes er interessant, er hvordan man kan bli så forelska i noen – på et generelt plan – og hvorfor går vi fra hverandre. Hva skjer mellom forelskelsen og bruddet?
ELLE: – Det er helt rått om du skriver om det!
Hun møter reaksjonen min med forvirring: – Er du ironisk nå?
ELLE: – Nei, tvert imot. Jeg er nysgjerrig på dine tanker om dette.
– Okei, bra, sier hun med et smil før hun fortsetter: – For én ting er å vite noe, en annen er å la seg selv føle på det. Det er lett å overintellektualisere følelsene sine, men det som faktisk er vondt med et brudd, er følelsen av at man aldri kommer til å elske igjen … som varer i en lang periode. Jeg vet ikke om jeg tror på at det finnes én «mening med livet», men jeg tror at noe av det mest fundamentale i et menneskeliv er relasjoner og nære relasjoner. Det å elske et annet menneske, og føle seg elsket. Og den ultimate fortvilelsen er å ikke vite om man kommer til å få oppleve det igjen. Og livet kommer ikke med garanti, så det er alltid et element av det å ikke vite.
ELLE: – Du har mistet og fått tilbake kjæresten din – har det gjort noe med hvordan du ser på forhold?
– Jeg føler fortsatt at jeg gjør masse feil. Og jeg kan ha mange tanker om at jeg vil gjøre sånn og sånn, men plutselig dukker den samme problemstillingen opp igjen, forkledd som en annen situasjon, og så gjør man den samme feilen. Så jeg kan ikke uttale meg der.
Men det kommer et album.
Ja, takk! Meld meg på nyhetsbrevet
