Jo Nesbø om nye Harry Hole: – 73 prosent meg selv

I over 30 år har Jo Nesbø navigert Harry Holes liv og skjebne med en solid kombinasjon av barmhjertighet og omsorgssvikt. Som leser har mange kanskje undret seg over «når stakkaren skal få fred?». Men Jo bryr seg om Harry, og han har en plan.

Jo Nesbø tar kontroll over Harry Hole

For andre gang skal den selvdestruktive politietterforskeren løftes fra papir og opp på det store lerretet, eller TV-skjermen, om du vil. Men denne gangen følger Jo Nesbø sin folkekjære karakter med trygg hånd fra tastaturet, og kanskje blir det best sånn, for ingen kjenner Harry Hole bedre enn Jo Nesbø.

I 2017 var det Thomas Alfredssons tolkning av Snømannen (2007), portrettert av Michael Fassbender, som ga fysisk liv til Harry Hole. Mye av kritikken den gang gikk på at hovedpersonen selv hadde bleknet bak strøk malt med for bred pensel, og at det var uvisst hva slags film de egentlig hadde forsøkt å lage.

Jo Nesbø selv anerkjenner den som et ærlig og kunstnerisk ambisiøst forsøk på å lage en god film, slik det skal være, og ønsket å gi Alfredsson rom til å formidle historien fritt etter sin tolkning. Av og til lykkes man med det, av og til ikke.

Men er det noe filmen utvilsomt lyktes med, så var det å minne oss på kjernen i Jo Nesbøs suksess-serie. For grunnen til at vi snart kan markere tre tiår med Harry Hole handler ikke om at det stadig dukker opp nye mystiske og grusomme kriminalsaker som må løses, eller at de økonomiske hjulene på Schrøder må holdes i gang av noe eller rettere sagt noen. Det handler om Harry Hole, det er hans indre krim vi følger. Mannen som jager seg selv til vanviddets bristepunkt, som river i stykker, og som bygger opp igjen – aldri fullstendig – men nok til å holde seg på beina.

Jeg har generelt vært ganske kompromissløs, og skrevet en bok jeg selv vil lese. Og så er det egentlig bare pur flaks at det viser seg at det er noen andre som er interessert i det samme som meg.

En bratt læringskurve som showrunner

Passende nok har også Netflix-serien, som er basert på boka Marekors (2003) fått tittelen Jo Nesbø’s Harry Hole, for muligens å berolige dem som måtte kvie seg for å se antihelten drukne i store Hollywood-klisjeer nok en gang. Denne serien handler om Harry, og ja, noen skal selvfølgelig dø denne gangen også, men ikke Harry.

Selv spiller Jo Nesbø rollen som showrunner i kulissene, den er ny for ham. Men rollen som manusforfatter er velkjent. Det samme er hans partner in crime, regissør Øystein Karlsen.

– Det har vært en prosess som først og fremst har tatt lang tid. Harry Hole har vært filmatisert før, men da hadde jeg ingenting med det å gjøre, og holdt meg langt unna. Men da jeg ble presentert ideen om å gjøre Harry Hole på norsk med handling lagt til Norge, og jeg ble spurt om jeg kunne være interessert i å engasjere meg, stilte jeg det som en betingelse å ha med Øystein Karlsen som regissør.

De to har tidligere jobbet sammen da Karlsen regisserte Exit, og Nesbø ga råd på manus, samt at Nesbø skrev manus til to episoder av So long, Marianne, historien om Leonard Cohen, også regissert av Karlsen.

– Så selv om vi har hatt et stort internasjonalt selskap i ryggen, Universal og Working Title, og etter hvert Netflix som streamer serien, så har vi jobbet på samme måte som vi har gjort på lokale produksjoner, og det håper jeg at synes. Selv om serien retter seg mot et stort internasjonalt publikum, skal vi primært fortelle historien om Harry Hole, slik folk i Norge kjenner den.

– Men det er verdt å nevne at dette ikke er noe forsøk på å skape en fasit overfor bokleserne om at «dette er Harry Holes verden». Dette er ikke den samme verdenen som i bøkene, dette er en ny verden. Sånn er det nødt til å være. Jeg vet at det er mange forfattere som har problemer med «kill your darlings» når det gjelder eget stoff, men for meg har det på sett og vis vært omvendt; at hvis jeg skal gjenbesøke denne historien, så er jeg nødt til å bruke de mulighetene som bokhistorien gir, til å lage noe som er kult i en TV-serie. Og så gjenstår det å se om vi har fått til det.

– Harry passer bedre som serie

Ikke minst var formatet tiltalende for Nesbø. Ingen langfilm, men en serie med ni episoder.

– Det er noe med den karakteren, Harry Hole, som selvfølgelig er en karakter jeg liker godt og som jeg har brukt en del år på å forme, som jeg kjenner ganske godt, og som jeg også tror er en karakter som passer til TV-serieformatet.

– Da de fortalte at de ønsket å lage en TV-serie på ni episoder, kjente jeg at «dette har jeg lyst til å være med på». Et filmmanus med Harry Hole hadde jeg nok takka nei til.

Forslaget om Nesbø som showrunner kom fra Karlsen.

Det har vært to år med intens filmskole og bratt læringskurve for en 60-åring. 

– Da måtte jeg tenke meg om. Det er en modig avgjørelse fra både produsent og regissør å foreslå at den fyren med minst erfaring med TV og film skal ha den øverste kreative rollen som showrunner. Jeg kjente på det da jeg møtte opp på produksjonskontoret første arbeidsdag, og så alle de flinke folka som var samlet til dette prosjektet. Selv produksjonsassistenten som lager kaffe, kan mer om TV-serier og filmlaging enn det jeg kan.

– Det har vært to år med intens filmskole og bratt læringskurve for en 60-åring. Heldigvis med mye støtte fra folk rundt meg som virkelig kan jobben sin.

Bratt læringskurve til tross, Nesbø vet mer enn de fleste om hva som driver en historie.

– Som historieforteller har man selvfølgelig en fordel. Hvis man er glad i å fortelle historier, og har en idé om hvordan historier skal fortelles, så er det bra. Men å ha utgangspunkt som romanforfatter, for så å bevege seg over til å skrive filmmanus, der ser jeg ingen fordeler, egentlig bare ulemper. Fordi du gjennom årene har funnet stemmen din, og roman-stemmen er ikke den samme som TV-stemmen. Jeg har sett bøkene mine bli til både film og teater, og det har lært meg at mye av øvelsen ligger i å legge fra seg sine vanlige metoder og måter å gjøre ting på. Det er mange flere hensyn å ta, og i den grad man er glad i språk, så er det nesten en ulempe når du skal lage film, for det er ikke språket som bærer historien, det er bildene.

– Men det er som med alle andre ting, det er en læringsprosess. Problemet med læringsprosessen når det gjelder film, er at det er veldig dyrt å skrive et dårlig filmmanus.

Når karakterene får egne liv

– Hvordan har det vært å finne skuespillere til å portrettere karakterer du har hatt i fantasien så lenge? Imiterer livet kunsten?

– Nei, for det er overhodet ikke sånn jeg har forestilt meg karakterene (journ.anm. jamfør casting). Men det visste jeg på forhånd, at det ikke ville bli sånn. Og det gjelder også for Harry Hole-lesere, at hvis de tror de skal se en TV-serie med skuespillere som ser akkurat ut som de karakterene de har sett for seg i hodet sitt, så kommer de til å bli skuffa. Eller kanskje ikke skuffa, men litt overraska. Og så er det en annen frihet når du skriver, for da stiller alle du kan drømme om opp gratis, og de gjør og er akkurat slik du skriver dem til å være, og det finnes heller ingen fysiske grenser eller budsjett.

– Men ser du Tobias Santelmann når du nå skriver videre om Harry Hole?

– Kanskje ikke ansiktet hans nødvendigvis, men når du skriver påvirkes du av alt som skjer rundt deg, så det er noen replikker Tobias improviserte og visse deler av hans tolkning som har festet seg. Men den mest konkrete tingen er at Harry trenger en ny leilighet i den boka jeg skriver på nå, så nå lar jeg ham flytte inn i den samme leiligheten som vi har brukt i serien. En høyblokk nede ved Akerselva. Knøttliten, men med kongeutsikt.

– Jeg kjenner min Harry best

– Hvem vil du si at kjenner Harry Hole best nå, du eller leseren?

– Det er fortsatt meg, eller det vil si … Jeg kjenner min Harry best. Det er også litt av grunnen til at det tok litt tid før jeg sa ja til at det skulle lages film eller TV om Harry, fordi jeg likte tanken på at alle kunne få beholde sine versjoner av Harry.

– Og her kommer spørsmålet du har svart på utallige ganger før: Hvor mye Harry Hole er du?

– 73 prosent. Han har en mye mer destruktiv undergangsdrift enn det jeg har. Han er ekstremt jaget av demoner. Men vi deler nok et generelt noe pessimistisk syn på livet, en slags romantisk pessimisme.

– Det hender jeg gir Harry moralske dilemma som jeg selv ikke vet hvordan jeg hadde løst, eller vet om jeg hadde klart å hoppe over den moralske lista vi setter for oss selv. Og det er, for alt jeg vet, kanskje det folk liker med Harry, at han er ikke noen moralsk superhelt. Han sprekker, han er ikke moralsk vanntett, men han prøver å tette hullene så fort han oppdager en ny lekkasje. Og det er kanskje det jeg også liker best ved ham.

En karakter full av sprekker

– Hvorfor skriver du fortsatt om ham? Og hvorfor tror du leserne har fulgt med ham så lenge?

– Da jeg begynte å skrive om Harry, så skrev jeg for to kompiser av meg, som deler samme smak i både film, litteratur og musikk. Så Harry ble skrevet for dem. Og jeg husker at da jeg ganske tidlig i den første boka skrev om at Harry kjøpte sex, så tenkte jeg at «nå har jeg om ikke annet kuttet alle potensielle kvinnelige lesere». Jeg har generelt vært ganske kompromissløs, og skrevet en bok jeg selv vil lese. Og så er det egentlig bare pur flaks at det viser seg at det er noen andre som er interessert i det samme som meg.

– Jeg tror at som forfatter så er det det eneste du kan gjøre. Du må åpne hjemmet ditt og invitere folk inn, men du bestemmer hva de skal spise og drikke, og hva dere skal snakke om. Det er i hvert fall sånn jeg jobber som forfatter. Det finnes sikkert forfattere som prøver å gjøre det motsatte – møte leseren på deres hjemmebane – men det er sånt jeg kan reagere negativt på når jeg leser. Når jeg merker at forfatteren legger vel mye til rette. Jeg har lyst til å bevege meg inn i hodet til forfatteren, ikke at forfatteren prøver å bevege seg inn i mitt.

Hemmeligheten bak en god hovedperson

– Men kan det ligge noe i at leseren ønsker å følge Harry, også for å se om det kan gå bra?

– Jeg snakket med en veldig kjent amerikansk regissør om dette, om hva som gjør at seerne sympatiserer med eller blir investert i en karakter. Den tradisjonelle oppskriften på dette er noe man kaller «save the cat», som i praksis betyr at karakteren begår en symbolsk god handling i løpet av de 20 første minuttene i første akt, som å redde en katt eller hjelpe en gammel person over gata, og da velger publikum side. Og når vi først har valgt side, så skal det mye til for å skifte lag (alle som følger fotball kan relatere). Men regissøren mente det er enda enklere, at publikum automatisk vil heie på en person som har et problem, et hvilket som helst problem, de kan relatere seg til. I så tilfelle er det ikke rart om Harry fungerer som protagonist, for om det noe Harry har, så er det problemer.

– Du har tidligere uttalt at du har skissert de store linjene i Harry Holes liv, fra start til slutt. Har dette forandret seg gjennom årene, eller har hans skjebne vært bestemt i lang tid?

– Etter den tredje romanen i rekka, Rødstrupe, satt jeg meg ned og planla i store trekk livet og skjebnen til Harry og hans nærmeste. Bortsett fra avstikkere og mindre endringer, har jeg fulgt den planen.

Skriving er noe jeg gjør når jeg ikke har noe annet å gjøre.

Å skrive uten press

– Apropos det å ha en plan … Fortell om ditt skrivende liv – går det på rutine?

– Jeg skriver egentlig hele tiden. Men jeg prøver å ha minst mulig press når jeg skriver. Jeg holder alltid muligheten åpen for at jeg ikke skal publisere det jeg skriver. Det har skjedd to ganger også, at jeg har skrevet ferdig bøker som jeg har valgt å ikke publisere, fordi de ikke var gode nok. Og det er faktisk fortsatt sånn, delvis, at skriving er noe jeg gjør når jeg ikke har noe annet å gjøre.

– Så det høres kanskje rart ut at skriving ikke har en førsteprioritet i livet mitt, men i det daglige har det ikke det.

– Hva betyr det?

– Jeg står ikke opp og tenker at «oi, jeg må skrive i dag». Det er mer at jeg våkner og tenker «jeg kunne tenke meg å skrive i dag» eller «i dag har jeg tid til å skrive». Og jeg har nesten alltid lyst til å skrive. Så det å skrive og bruke tid på å skrive, det er en frihetsfølelse. Det føles ikke som en jobb, det føles som noe jeg får lov til å gjøre og bruke tid på. Også fordi jeg vet at jeg ikke må gi ut ting.

– Og sånn har det vært helt fra start. Det føles som et privilegium at jeg er i en livssituasjon hvor jeg faktisk får lov til, jeg har råd til, og jeg har muligheten til å sitte og bare finne på ting, og skrive ting som jeg kunne tenke meg å lese selv.

– Jeg har også vært bevisst på at jeg må sørge for at det å skrive ikke bare blir en jobb, for jeg vet at det finnes forfattere som ser på det å skrive som tungt arbeid. Jeg gjør ikke det, og kanskje har jeg bevisst prøvd å gjøre det til en mindre viktig ting enn hva det kunne vært.

– Jeg klarer ikke å la være

Han tar en pause, før han fortsetter som om han har bagatellisert noe, og den dårlige samvittigheten har hentet ham inn.

– Men jeg tar ikke lett på skrivinga mi. Jeg har lyst til å lage bra ting, samtidig som jeg tenker at dersom jeg skulle få skrivesperre nå, og ikke kan skrive mer, så har jeg fått skrevet nokså mye i nokså mange år, at jeg får være fornøyd med det.

Ny pause, før han igjen fortsetter som om også denne takknemligheten ble hakket for raus. Han vil jo skrive. Hvem prøver han å overbevise?

– Men jeg klarer ikke å la være å skrive, så det er helt åpenbart viktig for meg. Jeg vil heller si at det å skrive er viktig for meg, det å være forfatter er ikke så viktig for meg.

– Hva gir dette skriveprosessen din, da? Det å la det forbli noe du ikke må, men som heller er drevet av vilje.

– Det gir en frihet. Som sagt begynte jeg å skrive for to kompiser, og på sett og vis er det fortsatt de to kompisene jeg skriver for. Jeg tror jeg … Igjen, det er vanskelig å vite om jeg er hundre prosent ærlig med meg selv her, men jeg tror jeg evner å lukke verden ute når jeg skriver, og lukke ute tanken om at dette er en bok som skal realiseres, den skal oversettes til flere språk, og at det er masse lesere som går der ute og har en slags forventning, muligens, til hva denne boka skal være.

– Jeg tror jeg, når jeg sitter og skriver, klarer å lukke ute alt det der. Jeg er i hvert fall ganske bestemt på at jeg ikke er så interessert i å ta hensyn til dem. Selv om du kan si at Harry Hole-bøkene har blitt en mainstream suksess, så har jeg aldri søkt meg mot å være mainstream som forfatter, fordi jeg dypest sett har ønsket friheten til å skrive akkurat det som interesserer meg til enhver tid. Men så viser det seg at de tingene som jeg er interessert i, er det andre som er interessert i også. 

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!