Sienna Spiro: Den nye soulstjernen

Med en stemme som høres ut som den kommer fra en annen tid, og låter som tør å være både langsomme og hjerteskjærende ærlige, har albumaktuelle Sienna Spiro blitt en av de mest spennende nye artistene å følge akkurat nå. I dette eksklusive intervjuet med ELLE forteller hun om mobbingen som fikk henne til å skrive sin første sang som tiåring, hvorfor hun fortsatt blir overrasket når folk lytter – og drømmen om både Glastonbury, Royal Albert Hall og et hus fullt av kjæledyr.

Du begynte å skrive musikk da du bare var ti år. Hva tror du at du prøvde å bearbeide gjennom musikken allerede da?

– Jeg tror mange undervurderer hvor følelsesmessige barn faktisk er. Når man er så ung, har man ofte ikke språk for følelsene sine, og man vet ikke helt hvordan man skal uttrykke dem. Jeg var et veldig følsomt barn og ble lett overveldet.

– Den første sangen jeg skrev, da jeg var ti, handlet om at jeg ble mobbet. Ingen trodde egentlig på det jeg fortalte, og jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare hva som foregikk. Derfor skrev jeg en sang som het Lady in the Mirror. Det var min måte å forstå situasjonen på og få ut følelsene mine.

Du fikk gjennombruddet ditt gjennom sosiale medier. Hvordan opplevde du det, og hvordan har det påvirket reisen din?

– Det er interessant, fordi sosiale medier er fantastiske på mange måter, men samtidig er det vanskelig å virkelig kjenne på det som skjer. Man kan se at musikken når ut til folk og være takknemlig for det, men det føles ikke helt ekte.

– Da jeg begynte å spille konserter og opplevde publikums respons ansikt til ansikt, var det noe helt annet. Først da kjente jeg virkelig forbindelsen til menneskene som hadde lyttet til musikken min. Det var ganske overveldende og utrolig fint.

Er det noe ved musikken din som ikke lar seg formidle like godt på sosiale medier?

– Godt spørsmål. Musikken min er jo ganske langsom, melankolsk og følelsesladet. Den krever litt tålmodighet. På plattformer som TikTok går alt veldig fort – man scroller videre etter få sekunder. Derfor blir jeg ofte overrasket når sangene mine får oppmerksomhet. De passer ikke nødvendigvis inn i det raske tempoet som preger sosiale medier. Så når folk faktisk stopper opp og lytter, er jeg veldig takknemlig.

Tror du din generasjon er mer følelsesmessig ærlig enn tidligere generasjoner, eller bare mer offentlig?

– Kanskje begge deler. Folk er generelt mer åpne og aksepterende i dag, og det gjør det lettere å være ærlig om ting man tidligere ikke snakket om. For eksempel hadde foreldregenerasjonen min langt mindre kunnskap om psykisk helse og nevrodivergens. Mange temaer var rett og slett tabu. I dag er det lettere å snakke åpent om slike ting. Samtidig deler folk også mye mer offentlig enn før, så jeg tror sannheten ligger et sted mellom de to.

Tekstene dine er veldig ærlige. Er du noen gang redd for å dele for mye?

– Ikke egentlig. Når jeg skriver, fokuserer jeg bare på det jeg føler. Jeg tenker sjelden på hvordan det vil bli mottatt før sangen er ferdig. Først etterpå kan jeg tenke: «Oi, kanskje det var litt personlig.» Men jeg er ikke redd for ærligheten.

Når gikk musikk fra å være noe du elsket å gjøre til å bli livet ditt? Var det et bestemt øyeblikk?

– Jeg skulle ønske jeg kunne peke på ett konkret øyeblikk, men det kan jeg ikke. Som barn var jeg nesten litt naivt sikker på at jeg kom til å jobbe med musikk. Det var aldri noen plan B i hodet mitt.

– Nå skjønner jeg hvor heldig jeg er som faktisk får gjøre dette. Først og fremst er jeg musikkfan. Jeg elsker musikk, har alltid lyttet til den, skrevet og sunget. Derfor føles det fortsatt ganske surrealistisk at dette faktisk er jobben min.

Hvordan holder du beina på jorda når ting skjer så raskt, spesielt med sosiale medier?

– Jeg har fantastiske mennesker rundt meg. Manageren min, Miriam, har vært med siden jeg var 16 år. Selv om det er jeg som står på scenen, gjør vi dette sammen.

– Jeg er også omgitt av utrolig dyktige kvinner, både i teamet mitt og på turné. Artister er egentlig ingenting uten menneskene rundt seg, og jeg føler meg veldig heldig som har et så sterkt team.

Du har sagt at du vokste opp med musikken til Etta James og Frank Sinatra. Hva ga de deg som moderne popmusikk kanskje ikke gjør?

– Evnen til å fortelle historier gjennom stemmen alene.

– Jeg vokste opp med jazz og soul, og det er fortsatt noe av favorittmusikken min. Noe jeg savner i dag, er sangere som virkelig bruker stemmen til historiefortelling – ikke bare kraft og teknikk. Hos artister som Etta James og Frank Sinatra var hvert ord, hver tone og hver pause gjennomtenkt. Selv når man ikke forsto alt, kunne man føle historien. Det lærte meg utrolig mye om sang.

Hva inspirerer musikken din?

– Det høres kanskje ut som et klisjésvar, men både alt og ingenting. Man vet aldri når inspirasjonen kommer eller hva som utløser den. Jeg har hatt perioder hvor jeg følte meg fullstendig tom. I fjor hadde jeg en fase hvor jeg ikke klarte å skrive en eneste sang. Jeg lå bokstavelig talt på gulvet og gråt fordi jeg følte at jeg hadde mistet evnen. Men man må bare fortsette å møte opp. Til slutt kommer inspirasjonen tilbake.

Tekstene dine føles veldig intime. Hvor går grensen mellom det private og det offentlige?

– Jeg har egentlig aldri tenkt så mye på det. Jeg skriver på samme måte nå som før folk begynte å følge med. Det viktigste for meg er at jeg ikke forteller lytteren hva de skal føle. Jeg antyder heller enn å forklare. Jeg liker musikk som gir rom for tolkning og som folk kan knytte til sine egne liv. Så jeg vet faktisk ikke om jeg har en tydelig grense ennå. Kanskje jeg burde få en.

Hvordan ser skriveprosessen din vanligvis ut?

– Det varierer veldig. Noen ganger kommer jeg inn i studio og noen spiller noen akkorder, og så kommer melodiene og ordene. Andre ganger har jeg gått og tenkt på et konsept i flere år.

– Jeg har også skrevet sanger som først var dikt, skrevet i sengen hjemme, før de senere fikk melodi. Det finnes ingen fast oppskrift.

Hvor viktig er mote og styling for deg på scenen?

– Det er viktig fordi det handler om hvordan du presenterer deg selv. Jeg var veldig usikker da jeg vokste opp. Jeg følte ikke at jeg visste hvordan jeg skulle kle meg eller være komfortabel i egen kropp. Nå er stilen min sterkt inspirert av 60-tallet, og den gir meg selvtillit.

– Når jeg går på scenen, føles det som en litt mer opphøyd versjon av meg selv. Uansett hvordan dagen har vært, hjelper klærne meg å komme inn i riktig stemning.

Har du en scenepersonlighet?

– Ikke egentlig. Jeg er ikke en person som kan spille en rolle. Jeg er ganske lik meg selv på og utenfor scenen. Men jeg har kanskje et ekstra lag av selvtillit når jeg opptrer. Det hjelper meg å fokusere på det jeg skal gjøre der og da.

Hvordan vil du beskrive den nåværende epoken din – musikalsk og estetisk?

– Jeg tror vi alle blir formet av det som inspirerer oss. For meg er det mye soul og jazz fra 60-tallet, men også moderne artister som Frank Ocean.

Hvor ser du deg selv om fem år – både som artist og menneske?

– Forhåpentligvis omgitt av mange kjæledyr. Kanskje forelsket også. Jeg håper å ha gitt ut mange album, spilt i Royal Albert Hall og på Glastonbury. Det hadde vært ganske fantastisk.

Hva ønsker du at folk skal forbinde med deg som artist?

– Først og fremst låtskrivingen min. Musikk er det viktigste i livet mitt, og jeg ønsker bare å bli den beste låtskriveren jeg kan være. Jeg håper folk tenker på musikken når de tenker på meg – og kanskje hva den har betydd for dem.

Hva er målene dine for 2026?

– Jeg vil gi ut mer musikk, spille flere konserter, bli bedre på piano og gjerne opptre på flere jazzbarer. Jeg skulle også gjerne tatt førerkortet, men det ser ærlig talt ikke så lovende ut. De gangene jeg har kjørt, har det vært litt for mange nestenulykker, så vi får se. Og så vil jeg veldig gjerne ha hund.

15 kjappe med Sienna Spiro

En sang du skulle ønske du hadde skrevet?
«Creep» av Radiohead.

En artist som er undervurdert?
Nancy Sinatra.

Hvordan føler du deg før du går på scenen?
Nervøs.

Hvilke følelser skriver du mest om?
Ugjengjeldte følelser – ikke bare romantisk kjærlighet, men også i vennskap, familie og andre relasjoner.

En sang som betyr mye for deg?
Min egen: «The Visitor».
En annens: «Come Back to Earth» av Mac Miller. Den hjalp meg mye som tenåring.

Analog innspilling eller digital perfeksjon?
Analog innspilling.

Det beste med å være artist?
Å få gjøre det jeg elsker aller mest som jobb.

Et øyeblikk som forandret alt?
Da jeg fikk synge duett med Sam Smith. Jeg gråt av glede etterpå. Smith har vært et av mine største forbilder siden jeg var liten.

Skrive når du har hjertesorg eller når du har kommet over den?
Når jeg har hjertesorg.

Første take eller overtenking?
Første take.

Brutal ærlighet eller poetisk distanse?
En balanse mellom begge.

Spillelister eller album?
Album.

Tilhørighet eller observasjon?
Observasjon.

Komfortsone eller følelsesmessig risiko?
Følelsesmessig risiko.

Å bli forstått eller å være mystisk?
Jeg prøver å være mystisk, men egentlig vil jeg bli forstått.

Sienna Spiro slipper album 3. juli, og skal spille på Slottsfjell-festivalen torsdag 9. juli.

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!