M2M i ELLE: 24 år mellom to samtaler

Marion Ravn og Marit Larsen / M2M

Da ELLE møtte M2M i mai 2001, var Marion 16 og Marit 17 år gamle. De sto midt i et globalt gjennombrudd, omgitt av voksne, forventninger og et tempo de knapt rakk å forstå. I 2025, 24 år senere, møtes de igjen i ELLE – med avstand nok til å se klart, og nærhet nok til å dele det som faktisk betydde noe. Dette er historien om to unge jenter, et ekstremt maskineri og et vennskap som fant veien tilbake.

M2M, ELLE mai 2001

Marion er blitt 16, Marit 17. De er blitt mer modne, sier de. De har lært at de ikke skal stole på alle i denne bransjen. At det er mye prat. Og falskhet. At voksne smisker med dem, og lover ting de ikke holder. Marion sukker:

– Når vi har spilt på et TV-show, for eksempel, kommer det folk inn og sier: «Oh my God, that’s the best thing I’ve ever heard!» Så går de ut og inn på neste rom til noen andre artister og sier: «Oh my God, that’s the best thing I’ve ever heard!». Marit rister oppgitt på hodet.

– Det er skikkelig … æsj! Det er en sånn amerikansk ting, tror jeg. De sier «Å, du er så vakker», selv om du sitter der med bustete hår og førti buser i nesa. 

– Vi har lært hvor utrolig viktig det er å være oss selv, fortsetter Marit.

– Det er så mange artister som spiller roller for å selge plater. Jeg skal ikke kritisere dem for det, altså. De får gjøre som de vil. Og så kan vi gjøre det vi vil. Jeg er ikke interessert i å høre på voksne som sier: «Ta på deg et miniskjørt og en BH, gå ut på scenen å gjør en sånn lapdance på en gutt i publikum.»

– Er de voksne i bransjen litt redde for dere?

– Nja. Kanskje. De er i hvert fall ikke vant til artister som har egne meninger, lissom, sier Marion.

– De er vant til fine berter som kommer inn, synger noen strofer, og går igjen. Så kan de koble inn en datamaskin og ordne litt på stemmene etterpå.

Det er kveld i skogen i legendariske Woodstock. Marit og Marion kom hit fra New York i går. De skal være her i 30 dager og spille inn elleve sanger, som skal utgjøre oppfølgeren til Shades of Purple. Moren til Marit har bakt boller. Hun kommer opp med bollene og spør når Marit vil ha middag. Marit trekker på skuldrene, hun vet ikke. De skal spille inn en sang først, tror hun. Moren spør om spagetti er OK. Marit sier ja, spaghetti er OK. Moren til Marit går ned og venter sammen med faren til Marion som er reiseleder, manager Thomas Erdtman som mener at «tjejerna kan nå hur långt som helst», en amerikansk lydtekniker som har lært å si «wårdan har do det?» og en trommeslager med pannebånd som visstnok er den beste i Amerika. 

– Det er kjedelig å være så mye sammen med voksne, sier Marion.

– Hvorfor det?

– Det er så masse kjedelige møter og kjedelige middager og sånn. Jeg er en person som liker å ha det gøy, ikke sant, og jeg synes det er så jævlig kjedelig å sitte og vente på at de skal drikke sin tredje cappuccino.

Marit nikker.

– Først snakker de om hva de skal bestille til middag, så bestiller de middag, så spiser de middag, og så sitter vi der og er høflige og snakker om voksenting.

– Om ozonlaget og snøstormen i 1974 og sånn, avbryter Marion.

Marit nikker igjen. 

– Så skal de røyke, og siden vi ikke røyker, så sitter vi bare der og venter. Jeg kan ikke skjønne at det er gøy å sitte og røyke i to og en halv time. Jeg er så glad jeg har deg, Marion! Jeg hadde ikke orka å være her aleine. 

M2M, ELLE mai 2025

Marit Larsen: – Jeg husker at til den første plata vår (Shades of Purple, 2000) gjorde vi rundt 50 co-writes, (journ.anm. å skrive med andre låtskrivere). Jeg tviler på at folk trodde vi hadde noe særlig å komme med, men vi kom virkelig durende inn på disse møtene med gitaren klar, og Marion med en brennfersk historie eller et riff eller en nydelig låt-tittel. Vi var så utrolig hands on, vi mente alvor. Mens de på sin side forventa kanskje to jenter som skulle snuble inn og ikke ha sterke meninger om noe. Og det synes jeg er fett å tenke på nå … Jeg skulle gjerne vært voksen i det rommet da vi kom inn.

Marion Ravn: – Jeg kan savne den 14 år gamle jenta jeg var da, som hadde alle de ideene, og syntes alle var like gode.

Det skulle gå hele 23 år før Marit Larsen og Marion Ravn fant tilbake til hverandre, både i livet og musikken. 

Nå som Marion er tilbake i livet mitt, har jeg skjønt at jeg har hatt en ekte lengsel etter å få tilbake livsvitnet mitt fra den perioden.

ML: – Nå som Marion er tilbake i livet mitt, har jeg skjønt at jeg har hatt en ekte lengsel etter å få tilbake livsvitnet mitt fra den perioden. Marion er det eneste mennesket i verden som var der samtidig, som vet hvordan det var. Nå har vi reparert hver for oss i 20 år, men endelig kan vi dele disse opplevelsene igjen. Snakke om dem, gråte og le av dem. Og nå skal vi feire de fine. 

ML: – Jeg har hatt ordentlig berøringsangst til den tiden. Det har tatt lang tid og mange år å pakke opp at mitt møte med musikkbransjen og den verdenen vi levde i der var en så absurd blanding av eventyr og alt jeg var redd for. Trykket vi opplevde ble voldsomt for meg, og da vi mistet taket på hverandre på toppen av alt, ble det enda tydeligere. Jeg synes det har vært vanskelig å vite hva som var hva, men jeg er takknemlig for at jeg likevel klarte å bevare selve musikken som et trygt, ubesudlet sted, at den ikke forsvant i mylderet. Og det som har blitt tydelig etter hvert som vi har pakket dette ut – og som i alle «skilsmisser» – er selvfølgelig også at jeg har min historie, og Marion har sin, og nå har vi igjen funnet vår felles historie. Det å finne omsorg for de unge menneskene vi var da, selv om det også har medført et sinne mot det apparatet som var rundt oss. Og ikke minst det å forstå hvor mye av det som skjedde da som var langt utenfor vår kontroll, den drøye bruken av splitt og hersk, og en gjeng voksne menn som ville tjene store penger på så kort tid som mulig. Dette var også en helt annen tid i rock’n’roll. Alt dette, blandet opp i gryta med ambisjon, ungdom, to kunstnere som fant sin vei.

MR: – Det at vi nå er voksne gjør at vi også kan ta kontrollen over dette selv, og fortelle vår historie. På den tiden ble kontrollen bare tatt fra oss. Det var musikkbransjen, alle rundt, og media, ikke minst, som bare bestemte seg for at «sånn er dere og sånn skal det være». Og vi var så unge at vi ikke hadde en sjanse mot det apparatet. Så jeg er bare glad for at vi begge kom oss igjennom og fortsatte med musikk, for det kunne gått en helt annen vei. 

Les hele intervjuet her: Eksklusivt for ELLE: Marit Larsen og Marion Ravn om suksessen, «bruddet» og det etterlengtede comebacket

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!