– Jeg tenker ofte: Har du ikke runda det nå, Tjelta?

Første gang jeg møtte Pia Tjelta, var hun sulten. Sulten på rød karri. Tre generasjoner Tjelta-kvinner – moren hennes, Pia selv og førstefødte Sofia – kom inn på Lille Asia, nabolagsrestauranten i Markveien på Nedre Grünerløkka. Året var 2006. Jeg jobbet som servitør. Pia var skuespilleren jeg kjente igjen fra filmsuksessen Buddy.

Nitten år senere, på en regntung augustdag, er hun fortsatt sulten. Denne gangen sitter vi rundt kjøkkenbordet mitt på Øvre Grünerløkka. Til høyre for henne: manusforfatter og regissør Nina Knag, som denne høsten debuterer med spillefilmen Se meg (Don’t Call Me Mama) internasjonalt, med Pia i hovedrollen. På bordet står en bolle med nudelsuppe og afghanske småretter. Gjestene slurper og småspiser mens jeg forsøker å balansere rollen som vertinne og intervjuer. Vi blir enige: Samtalen får vente til suppen er spist og Pia og jeg har tatt en røyk.

Restene blir stående på bordet mens vi flytter oss inn i stua. Jeg setter ostefatet og mobilen på stuebordet. Opptaket er i gang. Kulissene minner litt om Bella Freuds terapirom i podkasten Fashion Neurosis: Hos Freud ligger gjestene på en divan iført nøye utvalgte antrekk. Hos meg har gjestene lagt fashion på hylla. Nina setter seg i den ene enden av sofaen, mens Pia strekker seg ut i den andre – langflat i kasjmir-loungewear og kritthvite tennissokker, sponset av Ford. Hun er utmattet etter en intens jobbsommer, fra Ibsens Elida i Fruen fra havet – fanget mellom plikt og begjær – til Strindbergs Alice i Dødsdansen, en dyrisk og foraktfull kvinne i et tyrannisk ekteskap. En rolle det er vanskelig å like, men som Pia insisterer på å spille. Jo styggere, jo bedre.

– Kem faen er de damene der?

I Se meg møter vi Eva, en utilfreds ordførerkone og norsklærer på Vestlandet, som begynner å undervise en flyktningeklasse på et asylmottak. Der treffer hun Amir, en ung syrer som både imponerer og sjarmerer henne. Han vekker følelsen av å være nyttig i et liv der ekteskapet har stagnert. Men lærerens velmente hånd glir gradvis over i en kvelende romanse.

Ideen til filmen fikk Nina Knag da hun leste saker om norske kvinner som jobbet frivillig på asylmottak og innledet forhold til mennene de skulle hjelpe. «Jeg husker du sa at du tenkte: Kem faen er de damene der?» skyter Pia inn.

Tabuet pirret Knag. «Jeg gikk inn i researchen med store fordommer og så for meg en stakkarslig, patetisk kvinne. Men underveis ble det viktigere å relatere meg til karakteren. At det kunne vært meg. Eller deg. Når en tilsynelatende vanlig dame går over grensene, blir det både overraskende og ubehagelig.»

Pia Tjeltas tour de force-prestasjon

Tidligere i sommer byttet Pia ut allværsjakken og Birkenstock-sandalene fra prøvene på Fruen fra havet i Grimstad, og satte kursen mot den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary. På avslutningskveldens prisutdeling mottok hun prisen for beste kvinnelige skuespiller. Filmen ble møtt med stående applaus og rosende anmeldelser: «Pia Tjeltas tour de force-prestasjon – mesterlig og kompleks,» skrev Gazettely. Filmmagasinet Deadline slo fast: «Pia Tjeltas prestasjon er next level stuff.»Pia legger ikke skjul på at gode anmeldelser er gull verdt – både for selvfølelsen og for det hun kaller et «ektefølt engasjement for filmkunsten».

Da jeg så filmen kvelden før, slo det meg hvor befriende det var å se en asylsøker som noe mer enn bare symbolet på desperasjon og stakkarslighet. Karakterene har en troverdighet. Amirs karakter er helhetlig og sjarmerende – et helt menneske. Filmen utfordrer også vårt nasjonale selvbilde: Vi liker å se oss selv som en nasjon av frivillige med åpne armer, helt til hjelpen faktisk koster oss noe personlig. Og kanskje det som traff meg aller mest, var hvordan de små, nære konfliktene speiler de store sosiale og politiske kreftene rundt dem. 

At Pia skulle få rollen som Eva, var ikke selvsagt. Mange kvinnelige skuespillere vegret seg for å ta i materialet. «De syntes det var for kontroversielt, for ukomfortabelt. De fryktet at vinklingen var spekulativ, og var redde for intimscenene med en yngre mann,» forteller Knag. Til slutt ble hun tipset om å sende prosjektet til Pia. Da de møttes, falt alt på plass. «Jeg skjønte: Oh my God, hun er jo ikke redd for rollen. Hun bare lo og sa: Redd, hæ? Det er jo derfor jeg er skuespiller!»

For Pia handler yrket om å gå inn i det skamfulle og utiltalende. «Du har ikke hatt en god dag på jobb som skuespiller hvis du ikke går hjem og skammer deg litt,» ler hun.

– Jeg er din

Men like viktig var møtet mellom Pia og Nina. «Det oppsto en kontakt. Det opplevdes som et fritt rom. Og så var det utrolig spennende å utforske en karakter i et moralsk minefelt, en rolle som er vanskelig å like. Eva lever etter idealer som utad viser verden: ‘Se, dette er meg, jeg er et godt menneske.’ Men i det øyeblikket hun velger å redde sitt eget skinn, avsløres hykleriet.»

Knag utdyper: «Når en privilegert norsk kvinne går inn i en relasjon med en ung asylsøker, speiler det større samfunnsstrukturer. Det handler om hva vi ser, hva vi overser, og hvem som blir ofret for at vi skal opprettholde selvbildet vårt som gode mennesker. Jeg ville vise spennet mellom idealet om godhet og de skjulte maktstrukturene under. Når vi hjelper, handler det ofte også om å føle oss selv som moralsk overlegne. Og da blir spørsmålet: Hvem er hjelpen egentlig til for?»

Pia setter seg opp i sofaen, med beina i kors. «Moral er ikke stabilt forankret. Den er alltid situasjonsbetinget. Når noen faller, vil vi helst plassere dem utenfor oss selv: Det er ikke meg. Men filmen stiller spørsmålet: Hva hvis det faktisk er en som deg? Hva hvis idealene dine kolliderer med begjær og makt i en fullstendig asymmetrisk relasjon?»

Fra hver sin ende i sofaen deler Pia og Nina både symmetri, fortrolighet og snacks. Sammen bærer de en visjon om å lage en film som tegner et komplekst portrett av menneskelig moral. For Pia handler det om å våge å vise mennesket i all sin stygghet. «Altfor ofte portretteres kvinner i norsk film som sympatiske. Å være sympatisk blir nesten sett på som en kvinnelig kvalitet. Det samme kravet stilles aldri til mannlige karakterer. Kvinnelige karakterer blir filt ned i kantene. Gjort penere, litt snillere – og dermed litt kjedeligere. Kunsten må ikke forskjønne. Den skal konfrontere.»

Råskapen krevde både trygghet og overgivelse. Like før innspillingen ringte Pia Nina og sa: «Nå må vi lage noe rått. Jeg gjør det du vil at jeg skal gjøre. Jeg er din.» Samarbeidet ble kompromissløst og åpent. «Hvis du skal jobbe med meg, må du tåle meg,» sier Pia, før hun smilende legger til: «Nina er litt Beyoncé. Hun har en utrolig selvtillit og nok trygghet til å stole på folk med mer erfaring enn seg selv, samtidig står hun der med en høyreist stålkontroll.» Etter noen timer i sofaen, må Nina rekke et kveldsfly, og Pia skal hjem til barna. Pia og jeg deler en røyk på balkongen og blir enige om at samtalen ikke er ferdig – bare satt på pause. 

Une petite extrémiste

Neste gang vi møtes, skal vi bevege oss inn i et nytt landskap: Pia 2.0. Du får mat, sier jeg. «Ja, det forventer jeg,» smeller det fra Pia. De kritthvite tennissokkene fra forrige gang hun kom på besøk, er byttet ut med nakne, velstelte føtter. Regnet har gitt seg, men Pia er snufsete. «Jeg er et vrak,» sier hun, og viser til forkjølelsen hun pådratt seg. «Et sikkert tegn på utmattelse,» svarer jeg. Enda et måltid blir fortært, og vi beveger oss nok en gang inn i mitt private samtalerom. Sofaen venter. Pia legger merke til ullsokkene nederst i bokhylla. «Genialt å ha ullsokker i bokhylla, da,» sier hun, før hun kler føttene i tykk ull og bretter ut den petite kroppen. Det er fristende å kalle Pia en perfeksjonist, men det blir for ufullstendig. Perfeksjon handler om kontroll og presisjon. Pia drives av noe mer – en total overgivelse. Hun er ikke bare opptatt av å finpusse detaljer, hun kaster seg inn i prosjektene med hele seg. I min psykoanalyse framstår Pia mer som une petite extrémiste.

Nå ligger hun henslengt på sofaen min, som et utkjørt slakt etter flere vunnede slag.

I mellomtiden har jeg gjort et dypdykk i skuespillerens digitale fotavtrykk. Et googlesøk gir utallige nettbutikker som selger Pia Tjelta Studio. Søkeordene som dukker opp er «pia tjelta kjole lang», «kjole kort», «kjole svart». Deretter: «hvem er Pia Tjelta gift med», «Pia Tjelta tvillinger» og «er Pia Tjelta helt norsk». Det siste har jeg selv lurt på, men hun avkrefter.

En glamorøs kvinne på randen av sammenbrudd

Jeg minner henne på en omtale etter filmfestivalen i Tsjekkia i sommer: «En slående brunette som lett kunne passet inn i Pedro Almodóvars faste ensemble.» «Der er jeg faktisk enig. Call me!!» ler hun. Almodóvar gir kvinner rom til å være alt på én gang, sterke og sårbare, morsomme og tragiske, vakre og rå. Hun beskriver seg selv som «litt mye» – engasjert og emosjonsstyrt, men er også villig til å gå «kor langt som helst for prosjektet». På jobb er hun eventyrlysten og risikovillig, privat prøver hun å leve asketisk: hun mediterer, unngår alkohol og legger seg tidlig. «Jeg er dritkjedelig. Jeg hadde aldri klart arbeidskravet jeg har til meg selv hvis jeg festet og drakk masse.»

Selvinnsikten forklarer hun med «years of therapy». Hun strekker ut armen og tar en slurk av den glovarme teen. Motsetningene mellom det rå og det skjønne, mellom det ubehagelige og det elegante kjennetegner skuespilleren i alt hun gjør. 

Den største motsetningen hun rommer er den som veksler mellom mestring og uro. Trygghet og angst. Hun sverger til terapi. Ulike former for terapi, i ulike faser av livet. «Før var jeg veldig drevet av frykt. Frykt for å ikke være god nok, for å ikke komme dit jeg skulle. Frykten drev meg den gangen. Jeg har lært å omsette frykten til en arbeidsmetode. Det er jo noe positivt med å ha fanden i hælene. Frykten gir et driv, en vilje, en slags kraft som jeg bærer med meg inn i rollene mine. Karakterene er jo livredde, de også,» fortsetter hun. 

Etter hvert som livet går inn i nye faser, må lærdommen fornyes. Hun har fortsatt psykiateren på speed-dial og er redd for det meste. Redd for å dø. Redd for at barna skal bli syke. Redd for å ikke svare på e-poster med en eneste gang.

Hva skjer i hodet ditt, da? 

«Nei, der skjer det litt av hvert. En ubesvart e-post kan i verste fall spinne videre inn i et inferno av worst case-scenarioer. Det ender i personlig konkurs,» sier hun og ler. «Jeg prøver å stadig å stå i ubehaget. Å tåle det – og å erfare at jeg ikke dør av det,» deler hun betenksomt. 

– Mye av kvaliteten til en karakter ligger nettopp i at hun ikke er lett å like

På scenen søker hun trygghet i laget. For henne handler det om arbeidsrom som oppleves trygge, der faglig tyngde og omsorg ikke står i motsetning til hverandre, men er helt avgjørende. Hun beskriver samarbeidet med regissør Marit Moum Aune som et kunstnerisk lykketreff. 

«Det er jo noen som blir truet av et engasjement, som synes det er «too much». Men Marit og jeg tåler hverandre. Hun har alltid sett på mitt engasjement som en megaressurs for det kunstneriske resultatet,» sier hun og tar opp mobilen. Der har hun samlet sitater hun stadig vender tilbake til som påminnelser. «Det er som Marit ofte sier – ‘at det er som om negativt driv ikke får plass,og at mye av kvaliteten til en karakter ligger nettopp i at hun ikke er lett å like’.» 

Hun flytter blikket opp fra skjermen og trekker fram Ingrid Nyman i Lykkeland, Elin i Made in Oslo og Eva i Se meg. «Alle har til felles at de ikke er udelt sympatiske.»

Hvorfor denne insisteringen på å gå inn i avgrunnen? 

Pia svarer uten å nøle: «Fordi jeg har blitt undervurdert så lenge. Jeg har blitt definert som én ting: du er kjæresten til, du er «the girl next door», du har kanskje ikke dybden i deg som skuespiller … Jeg tror mye av det kommer derfra, fra mitt tidligere liv. Jeg kan bli grenseløs i måten jeg jobber på. Jeg liker ikke å bli holdt igjen.»

Hun nevner skuespillere hun selv trekkes mot: Cate Blanchett, Nicola Walker, Carey Mulligan, Sandra Hüller.  «Det er noe dypt menneskelig og upolert i dem. I det upolerte ligger en enorm frihet.»

Kunsten å holde igjen

Når jeg spør om hvorfor hun så ofte jobber med kvinnelige regissører, ler hun: «Du mener at menn ikke vil jobbe med meg?» Så blir hun alvorlig: «Det handler mer om faglig finurlighet enn kjønn. Jeg har opplevd det samme med Petter Næss som med Nina og Marit.» Hun utdyper: «Jeg har aldri opplevd at det er kjønnsbetinget om et regi–skuespiller-forhold lykkes eller ei. Felles for dem er en analytisk tilnærming til teksten og en nesten perfeksjonistisk sans for rytme. 

Petter puster med skuespillerne og finner på ting underveis. Marit ser og ivaretar sårbarheten hos hver enkelt, samtidig som hun dytter oss videre. Og Nina gir den samme friheten og har i tillegg god smak. Når man spiller karakterer under sterkt press, som Eva, ligger kunsten ofte i å holde igjen. Å dekke over følelser kan være mer interessant enn å vise dem fram.»

Når Pia snakker om samarbeidet med regissører, blir det tydelig hvor høyt hun verdsetter friheten, tilliten og det analytiske håndverket som preger prosessen. Men samspillet handler like mye om hva hun selv tilfører prosjektet. 

Regissør Petter Næss sier det slik: «Pia har en unik tilgang til sitt emosjonelle register, og hun har viljen til å bruke det. Hun er tøff, men også sårbar – og avhengig av å bli tålt. Når vi har jobbet med karakterer som Ingrid Nyman i Lykkeland og Karianne Moen i Ingen kommentar, er det nettopp slike roller som sprenger grenser for hvordan man kan føre seg. Pia spiller høyt, og hun spiller godt. Hun er gjennomprofesjonell, med vilje og mot til å strekke seg langt. Og når hun møtes med tillit, finnes det ingen grenser for hvor langt hun kan gå.»

– Å bli voksen i yrket handler om å tørre å innta en ny posisjon

Når opplevde hun selv at hun gikk fra «the girl next door» til å bli ansett som en kompleks skuespiller?

«Er ikke det litt selvopptatt?» spør hun, før hun tenker seg om. «Marit sa en gang til meg: Du er senior nå, Pia. Det handler om å gå fra å være junior, en underdog, til å ta plassen som senior og bli bevisst sin egen faglige erfaring. Og livserfaring, ikke minst!»

Hun trekker også fram Pascale, den franske skuespiller-coachen hun jobbet med i 2014. «Han lærte meg at når man begynner tidlig, finner man noe som fungerer. Da er det lett å bli værende i sitt safe space. Men å bli voksen i yrket handler om å tørre å innta en ny posisjon. Du kan ikke safe. Du er nødt til å vokse og fornye deg selv.»

– Sannheten er at jeg aldri kommer meg ut av dette yrket. Jeg har prøvd. Mislykket hver gang.

Hun husker Lille Eyolf: «Mange tenkte: hæ, skal hun gjøre den rollen? Etterpå fikk jeg høre: ‘Oi, visste ikke at du hadde det i deg.’ Det var klask på lanken, forkledd som skryt.»

Voksengjennombruddet i offentligheten kom med Blindsone. Pia fikk sin første Amanda, og fra scenen ropte hun: «Faen ikke en dag for tidlig.»Pia har trukket et pledd over seg. Vi nærmer oss slutten av samtalen. Hun er sliten, men avslappet. 

Jeg spør: Hvordan ser framtiden ut?

«Framtid ...? Akkurat nå vil jeg pensjonere meg. Etter hver tunge teaterrolle tenker jeg: Takk for meg, folkens, this is it!» Hun slenger hendene i været som om hun både takker Akademiet og melder seg ut av Skuespillerforbundet.

Så ler hun. «Men det skal jo ingenting til før noen blåser liv i sirkushesten igjen. Gi meg tre dager på en solseng – puff – så er jeg tilbake. Jeg spiller dramaet som hun som ‘ikke orker mer’, men sannheten er at jeg aldri kommer meg ut av dette yrket. Jeg har prøvd. Mislykket hver gang.»

Hun smiler og rister på hodet av sin indre monolog. «Jeg tenker ofte: Har du ikke runda det nå, Tjelta? Men så står jeg der igjen. For følelsen av å være en del av et lag, den avhengigheten av total overgivelse … den gir meg puls.»